Mørk novemberkveld mens jeg venter på valgresultatet i USA

November har tatt meg, og nå er det andre dag på rad at jeg bare har kommet inn i ulltøyet med intensjon om gå ut for litt fysisk fostring, før dørstokkmila har veltet seg inn gjennom vindfanget og jaget meg inn for å tenne på talglys og vedpinner, og dyttet meg ned i min røde godstol.

Nå håper jeg så innmari at det er Kamala Harris som vinner i natt, og det blir sommerfuglvingen som endrer retningen på utviklingen bittelitt mer i en mindre egoistisk retning her i verden. Ei retning som inneholder og løfter maskulinitet på lik linje med feminitet, men ikke giftig maskulinitet.

Heldigvis har jeg spist opp alt godteriet jeg hadde igjen etter Halloween allerede, og dermed slipper jeg å bli lys våken på sukkerkick når det endelig nærmer seg leggetid. Jeg har vært litt sukkersyke siste uken, og skal være så ærlig at jeg innrømmer at jeg bakte ei eplekake i går, siden jeg MÅTTE ha noe søtt og ikke orket å gå ut. Jeg manglet bare kanel og brukte kardemomme på kaka i stedet. Det var ikke noe godt. Men søtt er søtt, og det er rart hvordan slik søtt, fett og klissete møl, likevel lett lar seg elte og knase før det glir ned halsen og ut i blodet for permanent lagring.
I dag har jeg forskanset meg med en pose granola som er litt søtt, men forøvrig ikke spesielt godt å maule. Det er ikke bra med for mye sukker for hjernen. (Og baken) Og jeg bor alt for langt fra butikken til å miste selvkomtrollen.

Nå sitter jeg her og tenker på hjernen. Jeg har drevet med hjernetrening i over to år. Fordi jeg tror hjerner kan trenes akkurat som vi trener muskler, og min hjerne knelte et øyeblikk der jeg utviklet helt ny innsikt i hvordan det må være i begynnelsen når man får demens. Da man tror det er demens, og ikke tør å si det til legen en gang.

Hjernen kan trenes sier ekspertisen, og da fortsetter jeg med det. Siden jeg har erfart at hjernen er trenbar, har jeg nå begynt å lese om hjernen, for å se om jeg kan snike meg til noen triks for å trene den raskere. At jeg kan gjøre gjøre det, er faktisk et bevis i seg selv på at hjernetrening fungerer. For det var lang tid hvor jeg ikke kunne lese. Jeg skjønte ikke ordene jeg så.

I praksis føles ufrivillig hjernetrening som et ekte Sisyfosarbeid. En uendelig tur oppover, og så bærer det ned for å begynne på nytt. Det vet vel alle som har bestemt seg for å gå et studie eller har gjennomført toårig grunnskole.

Heldigvis for meg liker jeg å gå på fjelltopper, og har stort sett STOR glede av å stå på toppen selv om det var tung tur opp. Eller særlig da! Så nå nyter jeg egentlig livet ganske mye, selv om jeg fortsatt må opp og ned denne fjelltoppen noen ganger til.  Uansett har jeg et medfødt anlegg for å oppleve turen som målet, så jeg fortsetter sammen med Sisyfos jeg, mens jeg leker Pollyanna. Han ble helt sikkert sterkere etterhvert han også, og kunne nok stoppe og kikke seg litt rundt der han dyttet steinen oppover fjellsiden til evig tid. Utsikten var nok nydelig i grekenland også.

Og mens jeg sitter her og leser litt om den plastiske hjernen, og faktisk er litt fornøyd med meg selv for en del valg og strategier jeg har fulgt de siste årene, undrer jeg meg over hvor mange mennesker det er som fortsatt ikke tror at vi kan trene hjernen vår. Ikke forstår at vi kan endre hjernen vår og måten vi tenker på. Og med det heller ikke forstår at det vi velger å konsumere intellektuelt, også vil endre hjernen vår. At andre indirekte kan endre hjernen vår.

Ta for eksempel alle som ukritisk koser på internett og i kommentarfeltene på sosiale medier, og plutselig har hjernen deres som den modelleireklumpen den er, endret  nettverkskoblingene og fylt lageret med fakta som er rent søppel, og uten at de har sett et eneste rødt flagg veien sitter de der og skriver om  spikeproteiner som flyter som pigger i blodet etter koronavaksinen, og skilles ut i håret så frisører blir alvorlig syke av å klippe deg (jeg har lest noen skrive det), og de tror jorden er flat og har mye moro med å ikke tro på ekstremvær som beviselig raserer livet til mennesker i nabobygda. For ti år siden ville disse blitt tilbydd medisiner for å slippe å være i en alternativ virkelighetsforståelse. Det å slippe hordene inn på internettet, er som å slippe en nyskilt løs på Tinder. Alt for mange er uten sperrer og helt fargeblind på flaggsignaler.

Og det bringer meg til det jeg egentlig er opptatt av i dag. Det amerikanske valget.

Og det bringer meg til det jeg egentlig er opptatt av i dag. Det amerikanske valget.

Jeg er ekstremt opptatt av det i dag, og kjenner jeg får litt klump i magen ved tanken på at vi igjen kan risikere en trumpete, narsissist på tronen. Etter å ha sjekket resultatoversikten fem ganger allerede, selv om jeg vet det ikke kommer noen resultater før ut på natta, kom jeg til å tenke på valget i 2016.

Da jeg gjespende ikke orket å lese mer om den syke tullingen og ikke var bekymret et sekund for resultatet, men gikk og la meg. For så å våkne opp til en ny politisk æra, og ikke minst et evig endret syn på De forente stater av Amerika. Det synet har siden vært gjennomgående negativt og bekymret, må jeg innrømme.

Den natta i 2016, mens jeg sov som en stein, tikket historien et hakk til neste tannhjul på verdensuret, og jeg tror de fleste er enige med meg i at vi alle har fått mer føling med hvor plastisk hjernen vår er enn i disse årene. For vi leser og forstår verden i et helt annet lys nå enn vi gjorde før det valget, de aller fleste av oss. Og verden er helt annerledes, av flere grunner.

Mange mennesker, heldigvis de aller fleste, har samme bekymring og vantro som jeg har. Men samtidig har det faktisk i noen grupper skjedd en aldri så liten plastisk hjerneendring til å ikke bare akseptere, men faktisk også og støtte denne orangehårede, narsissisten som sprøyter ut holdninger preget av rasisme og utilslørt misogny, og uhemmet latterliggjør og ydmyker mennesker rundt seg. Det har selvfølgelig vært noen som har støttet han hele tiden, men nå har altså unge menn, 50%, et tankesett som er skrudd sammen slik at de ser på Trump som en god leder de støtter.

Det er skremmende. Dette er liksom de unge som er Norges fremtid. Er de like begeistret for Putin også, spør jeg meg. Eller trenger de litt mer tid på nettets kriker og kroker for å komme dit? Trump er blitt mer og mer ekstrem, og flytter grenser hele tiden, uten at noen rundt han stopper ham. Han oppfører seg på alle måter vi prøver å lære barna våre at de ikke skal. Og i vakuumet mellom de ekstreme grensene han plasserer og normaliserer, myldrer det inn misfornøyde mennesker som endelig kan gå over alle støvleskaft og likevel fremstå moderate. Det er en trussel mot de verdiene jeg står for her i verden.

I offentligheten har til og med Danby Choi tatt på seg rollen som de unge mennenes forklarer og forsvarer, og fastslått offentlig og stolt at de liker Trump fordi han er kul. Kul!?

Jeg venter bare på en dyptgående analyse fra Mads Larsen, som kan forklare oss sammenhengen mellom feminisme, kvinners uhørte kresenhet og krav til menn fordi kvinnene er blitt vallfaren om egen verdi på Tinder, og unge menns behov for sterke, maskuline ledere å se opp til.

En leder som støtter alle miljø som tar fra kvinner rettigheter og bestemmelse av sin egen kropp, kan forstås positivt i den evolusjonære tankegangen Mads Larsen målbærer, om at samfunnet dør ut når kvinner får bestemme over seg selv og sin egen kropp og ikke føler flere barn enn de føler de kan følge opp. Da er det kanskje bedre å forby abort og prevensjonundervisning, og helst ta fra mødre retten til å jobbe. For vipps bli de nødt til å gifte seg med den de får, og alle menn er reddet.

Grab’em by the lingam, sier nå jeg, og skal se om jeg slipper unna med det. Som kvinne med tilhørighet midt på den sosioøkonomiske levekårsvariabelen gjør jeg nok det, avskrevet som en mainstream Karen. Og når jeg først er i Karenrollen, kan jeg fortelle at jeg har hørt rykter om at det slett ikke er automatikk mellom å bli gift og få barn, og det å ligge. Og nettopp det at de ikke får ligge er vel også forklaringen på at unge menn ikke fungerer så godt. Og da kanskje i neste omgang støtter Trump. Det er en ond sirkel her.

I alle fall, når man ser på hvordan tankesett og atferd har endret seg siden valget i USA i 2016, er det ingen tvil om at hjernene våre lar seg endre, og med det sosiale normer og prioriteringer. Og hverdagsliv.


Narsissisme, omnipotent maktbehov, kriminalitet, notirisk og skamløse løgner, tråkke på andre og misbruk av kvinner, er ikke maskulinitet. Det er et skadelig og farlig mønster hos noen individer. I veldig mange kulturer er dette synligst hos menn, fordi kulturen tillater det hos menn og for dem makt til å forverre sine giftige sider, og så kaller de det maskulinitet for å gjøre det spiselig.

Ekte, maskuline menn, trenger ikke være kriminelle, skadelige drittsekker og løgnere. De er ikke det. Punktum.

Mens jeg venter og håper, leser jeg litt mer om hjernen, og velger å fokusere på at endring kan skje andre veien også. Den nedadgående spiralen vår verden er i akkurat nå på grunn av maktsyke, farlige menn, kan snu. Kanskje oppdager alle mennesker at det de tror er sant i dag, ikke nødvendigvis er det. Kanskje blir det mulig å justere  tankesettet inn på en litt bedre vei for felleskapet?

Man kan lære på nytt og på nytt, og det er ingen skam å ha tatt feil. Jeg har innrømmet det mange ganger i livet, og selvfølelsen min er både stabil og ganske ålreit å leve med.

Gi meg bare et lite vingeslag, kjære sommerfugl.

Gi oss et vingeslag i natt.