I 2025 er kvinnedagen viktigere enn på mange år, for vi må ikke la kampen for likestilling og rettferdighet drukne i fokus på forsvar og sikkerhetssituasjonen.

Med dagens verdensbilde er det naturlig at forsvar, handel og sikkerhet stjeler mye fokus i nyheter. Allerede før valget hadde kvinner i USA fått innskrenket frihet og selvbestemmelse over egen kropp. Likevel har de valgt en leder som ikke legger skjul på sin misogny, og allerede etter kort tid har apparatet rundt ham gått ut og oppfordret kvinner til å føde flere barn. Det er faktisk en konflikt mellom kvinners frihet og antallet barn hun føder om ikke samfunnet tilrettelegger for det, og det er ikke dystopisk å si at de med makten i USA i dag, uten å nøle videre vil kunne plukke fra kvinner friheten de jar, for å nå målene de setter seg. Som for eksempel å få opp fødselsratene.

Kvinnehelse og kvinners frihet til å velge sin egen vei og bestemme over seg selv, sin egen  kropp og sine tanker, er mine hjertebarn på kvinnedagen. Jeg er oppvokst i en norsk menighet, sekt, som var patriarkalsk. Vi jentene skulle bli underdanige hustruer, underordnet mannen vår og vi skulle føde barn, mange barn. Jeg opplevde jevnaldrende synes jeg var heldig og modig som gikk på gymnaset. Jeg hadde definitivt verken en personlighet eller noen talenter for noe i retning underdanig, husmor og fødemaskin, og for meg er 8. Mars en slags julaften. For jeg vet litt om hvilken frihet de første feministene ikke hadde.

I dag, da jeg kom på at det var 8.mars, tenkte jeg bare:                                     

       Pjuh, jeg gidder ikke forholde meg til det i dag, for det blir bare repetisjon over samme tema, og alle statistikker går uansett til helvete og verden går bakover med stormskritt uansett.

Der satt jeg, preget av livslede og alderdommens sløvende apati, og var helt enig med meg selv om at dette faktisk er helt sant. Selv om det bare er sant på deler av virkeligheten. Heldigvis er jeg lett å avlede, også fra alderens erfaringsbaserte likegyldighet og slitenhet, og det skal ikke mye til før jeg kobles på og slusene åpnes.

Med kaffen dampende på bordet ved siden av meg, stakk jeg innom Aftenposten for mitt daglige morgenrituale med sudoku og kryssord, før jeg som vanlig fortsatte med å lese litt om hva det er som rører seg der ute i verden, fra den avisens perspektiv.

Aftenposten som altså går for å være ei seriøs avis, gir spalteplass til Rolness. I en verden hvor tilsynelatende siviliserte kulturer lar misogny blomstre, mens kvinnenes rettigheter og friheter rives ned som om de bare er plagsomme legohus i samfunnsstrukturen, får han spalteplass på 8. mars.
Den bruker han til å rante i vei om hvor idiotisk det er med kvinnedagen, og devaluerer og latterliggjør absolutt alt som handler om kvinnedag. 

Det er ikke fordomsfullt og anta at det sitter en rekke mennesker som trykker dette varmt til brystkassa, om nå brystkassa er innhul, så polstret at de bestiller sprortsbh på nettet i skjul eller den oppblåst og breial med tatoveringer som stikker frem der det før i tiden glitret i et gullsmykke blant en varierende grad av brysthår.

Jeg fikk et av mine øyeblikk hvor jeg kjente at nå må jeg skifte avis, for tidvis undres jeg på om den avisa er i ferd med å posisjonere seg til Handmaid’s tale kulturen vi med skrekk ser i USA, vokser seg sterk over Atlanterhavet og blir mer synlig i det offentlige Norge også. Samtidig skader det ikke å bli påminnet om at jeg har noen verdier å forsvare siden det utvider horisonten og minner en selv på hva man står for, og jeg ender med å fortsette lese den avisa.

På kvinnedagen har vi alltid en del av befolkningen som er helt enig med Rolness, og kan ventilere mye forakt og aggresjon gjennom å rakke ned på kvinnedagen og de som mener den er viktig.

Vi har også, og jeg har via internetts uransakelige veier møtt en del av dem både i virkeligheten og i diverse nettfora, de som trekker det enda lenger, og gir nettopp kvinners frihet og rettigheter, ansvar for sin egen misére og triste skjebne her i verden.

I Norge 2024 hadde vi i fullt alvor  en offentlig diskusjon om fødselstallene går ned i Norge fordi kvinner dater den de vil,  og selv bestemmer hvem de vil ligge med og være partner med.

Les det en gang til. Det er helt vilt.

Dette er en holdning som faktisk devaluerer både menn og kvinner. De fratar begge kjønn muligheten til likestilling. På den ene siden vil den begrense kvinners frihet på noe så elementært som å kunne velge sin egen partner, og samtidig lærer den unge menn at de enten er vinnere eller tapere, uten mulighet til å kunne påvirke seg selv og sin egen skjebne. Hvis de ikke drar damer, er det fordi damene har en skadelig valgfrihet.

Vi har hatt en heftig og langvarig  sykelønnsdiskusjon, uten at en eneste helseforetaks-direktør har blitt kalt inn på teppet og blitt stilt til ansvar for hvorfor spesialisthelsetjenesten ikke sørger for at de med psykisk helseproblemer får den hjelpen de trenger. De har heller ikke måttet forsvare hvilket tilbud de har til de med post covid problemer. Verken hvordan de implementerer ny forskning for å kunne tilby behandling og utredninger, som sykehusene var hinsides gode på da det lå en haug velfødde menn i femtiårene på intensivavdelingene i begynnelsen av pandemien, eller om hvorfor rehabiliterings-tilbudene som var bygget opp for long-covid rammede legges ned i stedet for og styrkes. Fastlegene har vært en del av debatten, men de er bare en brikke i et stort puslespill for helse.  

Hvorfor er dette relevant på kvinnedagen?

Fordi det er flest kvinner som er sykemeldt. Fordi de samme som mener at kvinnedagen er tull, kan sitte å skrive lange kronikker på hvor mye kvinner koster samfunnet sammenlignet med menn.

Det er relevant fordi det er flest kvinner som diagnostiseres med psykiske helseplager.
Fordi det er flest kvinner som rammes av postvirale tilstander. Fordi det ikke lønner seg for den offentlige spesialisthelsetjenesten å opprette tilbud til spesifikke kvinnesykdommer eller tilstander, og det går årevis før kvinner får diagnose. Deretter gjerne måender og år før de får behandling.
Fordi det er flest kvinner som opplever vold i nære relasjoner, og vi vet det gir økt risiko for både psykiske og fysiske helseplager. Både som en direkte følge, og indirekte på lang sikt.

Kvinner har et annet symptombilde enn menn på sykdommer som rammer begge, og dette underprioriteres i forskning. Når det er solid kunnskap om forskjellene mellom menns og kvinners symptomer, eller kvinners reaksjon på et medikamenter, kvinners helt spesifikke sykdommer eller tilstander, blir ikke denne kunnskapen formidlet i organisasjonene og til helsepersonell på en systematisk måte. Utdanningsinstitusjonene har ikke en gang plikt til å sørge for at det formidles og kommer frem i studieløpene.
Selv når det er en kampanje for å sette lys på et problem, som for eksempel hjerneslag og hjerteinfarkt, undeformidles det spesifikke symptombildet hos kvinner.

I tillegg er det slik at kvinner ofte opplever å ikke bli trodd og tatt på alvor helsevesenet, når de forteller om symptomer og bivirkninger.

Dette jeg lister opp over, er helt reelle problemstillinger og fenomen. Les utredningen fra kvinnehelseutvalget som kom i 2024, og hvis du tenker at det betyr at du kan senke skuldrene fordi vi nå har en NOU med forslag til tiltak, les NOUen  «Kvinners helse i Norge» fra 1999. Da skjønner du at vi fortsatt må klatre på barrikader.

Det er komplett umulig for meg å forstå, at vi i fullt alvor kan ha en sykelønnsdebatt og seriøst diskutere å hvordan vi skal få ned sykefraværet, uten at helseminister og direktørene for helseforetakene ansvarliggjøres, og uten spesifikt å løfte kvinnehelseproblematikken.

Og det handler om likestilling.

Fordi hver eneste kvinne kvinne som ikke blir tatt på alvor og ikke får adekvat hjelp, mister gode leveår. Mister muligheter til å utnytte eget potensiale. Mister muligheten til å bidra til BNP i den grad hun kunne gjort.
Personlig taper hun inntekt og karrieremuligheter, og alle godene som følger med økning i inntekt og sosial status.

For være kvinne som mister år av livet sitt til sykdom eller tilstander som kunne vært unødvendig om hun ble tatt på alvor eller vi hadde prioritert å forske frem behandling, taper både hun og samfunnet ekstremt mye.

Dett er selvfølgelig en helt vilt tanke fra en feminist, men kanskje kan det hende det er flere kvinner som føder flere barn, om de får den helsehjelpen de faktisk trenger?
Selvfølgelig i tillegg til at de sosiale strukturene rundt gjør at de ikke mister plassen sin i samfunnet om de får flere barn. Og hvis de kan være trygge hjemme.
Hvis de slipper å bli hengende langt etter i lønnsutvikling, og fortsatt kan får bruke kompetansen sin i spennende stillinger.
Hvis de slipper å miste pensjonspoeng, og dermed blir dømt til mye dårligere pensjonstid enn de som ikke føder.

Det er bare en tanke selvfølgelig, men jeg synes den er verdt å nevne på en 8.mars hvor kvinner over hele verden har reell grunn til å høre lenkene fra kjøkkenet skrangle, og når statsledere over hele den vestlige verden stadig gjentar at kvinner må føde flere barn. Også i Norge.

Du vet det sikkert, men dette er også en del nåtiden, som er en reprise av tiden før andre verdenskrig. Kampanjer for å få kvinner til å føde. Ingen norsk regjering vil ta fra kvinner rettigheter slik at de ikke har noe annet valg enn å fylle hjemmet med barn, men det skjer i USA nå. Og både på Instagram og Facebook spammes jeg jevnlig av lykkelige mødre med mellom ti og 20 barn, som fremmer tradwifes trenden. Sunne, kraftige damer i rurale strøk, som tar opp propagandatradisjonen til noen vi ikke vil sammenligne oss med. Hitler og gjengen drev nemlig med det. De startet til og med avlsstasjoner, hvor unge jenter fødte barn for å bevare den ariske rase. Langt unna vår virkelighet, men det skjer en del hver dag nå, som var langt unna vår virkelighet for få uker siden.

Det er virkelig mye jobb å gjøre før vi kan gratulere hverandre med 8.mars, og flagge som det er en festdag for å symbolisere en historisk kamp. Både i Norge og resten av verden. Derfor gratulerer jeg aldri med kvinnedagen. Vi er ikke der enda.

Stå på, og husk damer:

Vi kvinner eier kroppen vår, og vi kan bidra til kvinnekampen ved å ta det som en selvfølge og slutte å mene så mye andres kropp.

Vi eier også psyken vår, og jeg tror vi har kommet til at vi må begynne å fokusere på at vi må ta det som en selvfølge at vi kvinner har en helt bra nok psyke som den er, og at vi faktisk  kjenner den og har kontroll på vår egen psyke. Ta eierskap til oss selv. Om den ikke skulle være perfekt etter idealet for en over gjennomsnittlig funksjonell mann, er det ikke noe feil med den, og det betyr ikke at du ikke vet hvordan din psyke er. Hvem du er. 

For er det noe jeg har skjønt de siste fire årene, er det at jeg knapt kan si noe mer provoserende og lite troverdig enn at jeg kjenner psyken min og har kontroll på den, og med hvordan den fungerer. Jeg må faktisk forsvare det. Og i møte med helsevesenet forklare det. Om jeg har vært så heldig å komme i posisjon til det.
Jeg har måttet tåle å høre at folk spekulerer i om det ikke bare kan være psykisk, om det nå er dobbeltsyn, dårlig balanse,  begynnende forkjølelse eller hva det nå er jeg forteller om eller klager over.

En kvinne må være klar for å forsvare og utelukke enhver psykologisk forklaring på absolutt alle symptomer, og hun må tåle å bli møtt med overbærenhet hvis hun ikke er med på tanken, og tåle og få gode og velmenende råd som handler om psykisk selvomsorg, uansett hva hun sier.

Det kommer ikke fra menn, men det er noe vi damer driver med til hverandre. Og beklager til de som bare har videreført denne tradisjonen i ren omsorg, og møtt min hissige side rundt dette temaet de siste månedene.
Det kommer til å skje igjen, men nå vet jeg i det minste hvor provosert jeg blir så jeg kan moderere meg. For vi damer driver med det hele tiden. Mot oss selv, og mot hverandre. 

Damer. Vi vet ikke og får ikke svar på alle de merkelige symptomene og plagene damer ofte har, fordi det ikke er forsket godt nok på og kartlagt hva som er normalt for damer. Om det går over når du har hvilt og hatt det litt rolig, er det fordi kroppen har ryddet opp eller har skapt balanse igjen. Vi har ekstremt avanserte kropper som stadig gjennom livet forbereder seg på å produserer et menneske. Som med f.eks all ekstremt avansert teknikk, vil et lite avvik et sted kunne slå ut funksjonen i hele apparatet, til den er rettet opp igjen. Det skjer i våre kropper også, selv om du er lykkelig og fornøyd og i psykisk balanse. 

Vi mennesker trenger forklaringer, og hos damer har det vært psyken vi skylder på. Og livmora. Vi må slutte med det.

God kampdag! 👊✊