Hverdagstanker

Har det noe hensikt å redde og rehabilitere fugler, og har det noe verdi for samfunnet vårt?

Hvorfor i alle dager skal man bruke tid og ressurser på å redde fugler, som kanske dør i løpet av vinteren uansett? Sannsynligheten er også stor for at de vil sulte neste sommer når koloniene kommer tilbake til hekkeplassene sine.

Verden er full av krig, kriser, mennesker på flukt, mennesker som trenger støtte og hjelp fordi de er syke eller lider og inflasjon og økonomiske problemer, så hvorfor i alle dager skal vi bruke tid, penger og krefter på Lomvi?

Mitt svar er at det handler om håp, verdien av å handle, holdninger vi ønsker i samfunnet vårt og mening.

Jeg liker fugler. Jeg digger til og med måker! Snøsmelting, varmere sol og lysere kvelder er mer som en ouverture til våren, med løfter om det som er på vei. Det er først når fuglene tar sats og spiller opp i skogen, jeg kjenner at sevja stiger og blodet virkelig jager vinteren ut av ryggmargen. Fugler er viktige bidragsytere i bybildet, boligmiljøer og i naturen. Kan du se for deg en sommerdag på svabergene uten måkeskrik?

Måker på Blokhus strand i Desember 22

SAMARBEID MELLOM OFFENTLIGE TJENESTER OG FRIVILLIGHET

Her om dagen kom det endelig offentlig informasjon om Lomviene fra Bymiljøetaten i Oslo. (https://www.facebook.com/bymiljoetaten)

Jeg var kritisk til at det ikke var noe offentlig informasjon og engasjement tidligere, og setter pris at de kommer på banen og engasjerer seg. Utover at det var mye god informasjon om Lomvi de delte, håper jeg fortsatt at det blir rom for mer samarbeid med og støtte til de frivillige fra det offentliges side. Vi vet at det kommer nye runder med Lomvi de neste årene også, og jeg ser for meg at kommunen kan ha muligheter til å bidra på enkle, men effektfulle måter. Akkurat hvordan kan ikke jeg uttale meg om, men jeg tror det kan være mulig å finne ut av, ved god dialog mellom frivillige og kommunens ansatte.

Både Sjølyst og Skøyen Marina lot oss for eksempel parkere gratis, og vi fikk lånt nøkkel så en del av teamet kunne løpe langs pirene for å se etter fugl som var svekket. Deretter varslet de oss padlere om hvor de var. Det sparte oss padlere mye tid og krefter, og vi fikk jobbet over større områder og reddet flere på den tiden vi var ute. Dette var tilrettelegging som betydde mye, men ikke var en høy kostnad for marinaene.

BRUK AV OFFENTLIGE MIDLER PÅ DØENDE FUGLER

Jeg tenker det ville vært en nesten umulig oppgave og feil bruk av midler, om Oslo kommune for eksempel skulle skjære ned på velferds- eller skolebudsjettet for å fange og mate fugler. Fugler som står i høy risiko for å dø rimelig snart uansett. Det ville nemlig vært ekstremt kostbart for Oslo kommune og hatt ansatte på tariff som skulle gjort det de frivillige legger ned av arbeid i løpet av Lomvi redningen. Samtidig er jeg preget av et yrkesliv innen helse, og har hørt om og sett mange eksempler på hvor fruktbart og meningsfullt samarbeid mellom offentlige etater og frivillige kan være. Frivillighet har faktisk vært helt sentralt for utviklingen av helsetilbudet og de holdninger vi har i rundt helse i dag. Jeg tror derfor på frivillighet.

Lomvi er rødlistet, og vi vet derfor ikke hvor lenge de vi redder kommer til å leve. Den frivillige innsatsen blir samtidig ekstra viktig, nettopp fordi dette er en rødlistet art.

HVILKE RÅD SKAL MAN FØLGE?

Det er sprik mellom rådene fra BYM og fuglehjelpernes råd og anbefalinger. Med bakgrunn i det jeg har sett på vannet og i fuglehuset, opplever jeg det som trygt å lytte til de frivillige her. De er engasjerte og har åpenbart godt hjertelag, men de viser på alle måter at de også samhandler med profesjonelle, og har mye kunnskap og kompetanse.

Jeg står derfor ved at jeg oppfordrer alle til å kontakte facebookgruppen «Krisehjelp for Lomviene i Oslofjorden» om de finner en Lomvi, fremfor å sette den ut på sjøen i indre Oslofjord.

Bymiljøetaten oppfordrer innbyggerne om å varsle BYM når man finner flere døde fugler på et sted. Meld sted, antall fugler og tidspunkt kan sendes postmottak@bym.oslo.kommune.no. (https://www.facebook.com/bymiljoetaten)

Svaner på Holmen, Asker, Desember -22. Oslo er det også en gruppe som heter Svanevakten. I tillegg er det en gruppe som passer på fuglene I Frognerparken, og det er også noen som kaller seg fuglebeskyttelsen. Det er tydelig at det er mange som verdsetter byfugler, og jobber for å ivareta dem når det trengs.

KRITIKK MOT REDNING AV FUGLER PÅ VANNET

BYM Oslo uttrykker kritikk over at det har vært folk på vannet og hentet fugler, og viser bekymring for stresset det kan påføre fuglene. Siden jeg plutselig og helt uforvarende endte opp et offentlig ansikt for padlere som har vært ute for å hjelpe, har jeg noen tanker om dette som jeg vil dele her.

Bekymret for å stresse fugler var jeg også. Både da vi begynte første dagen, og da vi holdt på ute på vannet. Derfor var vi veldig bevisst på hvordan vi gikk frem, og lærte av hverandre.

Jeg kan trygge alle på at man ikke får tak i fugler som er friske og raske. De stikker lenge før vi nærmer oss, og vi ser etterhvert på lang avstand at de dykker der de er, flyr og ser kvikke ut. Det er heller ikke jaktinstinkt som var og er vår driver for å hente inn fugler, men et klart ønske om å hjelpe. Det gjør det uinteressant å jakte etter kvikke individer for moro skyld.

Et argument for å bruke padlere er at vi kan nå fugler før de bli så dårlig at de bare driver inn til land. De har større sannsynlighet for å bli rehabilitert da.

Jeg vil også tro at den psykiske belastningen å stå på land og se fugler drive rundt utenfor rekkevidde mens de gradvis blir dårligere, også må være ganske heftig. For meg personlig er det en motivasjon til å hjelpe.

Av de vi hentet inn, var alle under eller maks en halv kilo, mens de normalt skal veie opp mot 1 kg. Disse fuglene var preget av å ikke være vant til folk, så de var ikke redde når vi nærmet oss rolig. De likte selvfølgelig ikke å bli fanget, men det stresset de opplevde den korte tiden det tok fra redning til rehab-hjem, tenker jeg er lite belastende sammenlignet med det å dø av sult.

Denne rakkeren har akkurat blitt reddet, og har forstått at det rett på utsiden av esken er agnsild. Disse fuglene lærer ekstremt raskt! Her står hen faktisk og tigger om mer, fordi han var selvfølgelig veldig sulten, og ikke fornøyd med bare ei sild.

DET ER TRYGT Å KONTAKTE FRIVILLIGE SOM REHABILITERER FUGLENE

Kommunen anbefaler å ikke ta med fugler hjem, fordi dette er dyr skapt for havet som ikke skal være inne. Det støtter jeg hundre prosent. Ikke ta dem med hjem til deg selv, om de er aldri så søte.

Kontakt fuglekyndige, som sørger for at de kommer til rehabhjem hvor det er tilrettelagt for dem. Dersom du synes de er så søte at du kjenner på en aldri så liten fristelse om å ha en slik fugl hjemme, må jeg bare gjenta at de lukter harsk tran. Overlat dem til de som vet hva de gjør, og setter de fri.

MØTET MED FUGLEHUSET

Jeg var så heldig at jeg fikk se innom fugler i rehabilitering ved fuglehuset, da jeg var innom og leverte litt fisk jeg hadde handlet for Måkevakta. J

Det var virkelig ikke en stresset fugleflokk jeg så der. Rolige, fornøyde og forventningsfulle lå de der ved varmelampene eller tasset litt håpefullt rundt. De hadde det rent, luftig og med god plass, og se har små bassenger de får svømme i. Måkevakta fortalte at det tok under et døgn før de skjønte at mennesker kom med mat. Da flokker de seg på rekke, og står klar til å kaste seg over maten.

Første døgnet mates de for hånd og er under nøye overvåking i et eget rom. Når de kommer seg og kan spise selv, settes de ut i flokken. Rehabiliteringen er at de får mat til de får forsvarlig vekt. Da fraktes de lenger ut i fjorden hvor det er mer fisk og bedre vannkvalitet. Der settes de ut på sjøen hvor de greier seg selv. De blir ikke fanget til å være kjæledyr eller i fangenskap hos noen. De får hjelp til en fri fremtid.

HAR DET EGENTLIG NOEN HENSIKT Å REDDE FUGLENE?

Det er normalt at ville dyr bukker under, og det er vel bra for arten at det er de sterkeste og mest tilpasningsdyktige som overlever? Jeg forstår det slik at disse fuglene som kommer hit, stort sett er unger av året. Hvis jeg forstår det riktig fører mangel på mat der koloniene hekker til at individene er svekket allerede før de møter vinden som blåser dem inn fjorden til oss. Er det ikke da en naturlig prosess at de bare får dø ut, så presset på livsgrunnlaget dempes? Da får kanske de som er igjen større mulighet til å overleve?

Jeg tenker at det ikke er en god holdning til fuglenes skjebne her i byen, og det er det flere grunner til.

HÅP OG VERDIEN AV Å HANDLE

Vi pepres med kriserapporter om klimaet som endres. Da jeg var ung, lærte vi om alt som kom til å skje med klimaet dersom vi ikke gjorde nok for å stoppe utviklingen. Nå skjer de endringene vi bare lærte om. Disse fuglene kommer dalende som et bevis på at klimaendringer ikke er noe media bare har funnet på. Det er ekte, det skjer nå og disse kan reddes. Til hvilken skjebne vet vi ikke, men her og nå kan de reddes. Muligheten til å påvirke klimaet og virkelig ta grep, ligger ikke hos enkeltmennesker, men vi kan gjøre noe på mikronivå.

Enkeltmennesker kan redde enkeltfugler, og til sammen blir det mange fugler. De reddes fra akutt lidelse, og kanskje bidrar det til å styrke koloniene bittelitt til verdensvindene bokstavelig talt snur. Hvem vet?

Jeg tror ikke Gretha Thunberg generasjonen er død i det hele tatt, men vi voksne trenger ikke overlate til ungdommene å redde verden alene. Vi må være med på dugnaden, og bidra i konkrete handlinger. Ikke nødvendigvis prosjekter som redder verden, men som har betydning lokalt. Det handler om å ha tro og håp for fremtiden, i stedet for å la de skremmende bildene stjele hele showet.

ENGASJEMENT OG HANDLING PÅVIRKER HOLDNINGER

Det er egentlig ikke så mye å si om dette, annet enn at jeg gjerne vil ha medborgere som bryr seg om dyr og fugler som lider, og sørger for at de som kan hjelpe til blir varslet nå de ser noen som trenger det. Jeg vil gjerne at det skal være noen med kompetanse og hjertelag som kan komme og ta over, når vi passerer et skadet individ. Jeg vil gjerne at barn og unge skal se at voksne handler for å forebygge lidelse. Ikke at de ser voksne som passerer døde og døende fugler, og som bare trekker på skuldrene over det.

Alle kan ikke engasjere seg akkurat i Lomvi og fugler, men jeg håper alle kan heie på og fremsnakke de som kan og føler for å engasjere seg. Lære barna og unge at det nytter. De lærer mer av det vi gjør, enn det vi sier.

Jeg husker veldig godt at husmødrene rundt Mjøsa aksjonerte da Mjøsa var i ferd med å dø på åttitallet. Jeg vet faktisk ikke årstallet, men det viktige var at det hjalp. Jeg venter faktisk på den stemmen som forteller hvordan innbyggerne rundt Oslofjorden kan bidra til at fjorden kvikner til, slik at innbyggerne kan handle sammen med kommunene. Hvis det er mulig da. Kanskje er det bare store tiltak fra det offentlige som hjelper nå.

#LAGPLASS, MØTEPLASSER OG MENING

Denne uka har vi markert Verdensdagen for psykisk helse, med fokus på mangfold og møteplasser. Jeg har ikke helt skjønt om dagen er for de med psykisk sykdom eller psykisk helse generelt, så jeg har en del år hatt en agenda om å snakke om at psykisk helse ikke har noe med sykdom å gjøre. Psykisk helse blir ofte først tema når noen er blitt psykisk syke eller har det vanskelig og ikke fungerer som tidligere, og det virker som om det er det mange assosierer med PH.

Psykisk helse er noe absolutt alle har på lik linje med fysisk helse. På samme måte som vi bør tenke fysisk helse mens vi er friske og velger fritt hvordan vi disponerer dagene våre, er psykisk helse også noe vi bør ta hensyn til og styrke når vi er friske og lever i vår hverdagslige tralt. Veldig mye av det vi kaller psykisk lidelse, er også rett og slett bare at belastningen er blitt for stor i forhold til ressursene en person har tilgjengelig. På samme måte som kroppen kan få brudd eller senebetennelser når kroppen fysisk overbelastes, eller mangeltilstander når kroppen ikke får den næringen den trenger. Det er naturlige reaksjoner som ikke har noe med sykdom å gjøre.

Det å føle tilhørighet og ha trygge arenaer hvor man kan møte andre, er sentralt for oss mennesker. I tillegg trenger vi å oppleve mening med det vi gjør, og vi trenger å føle oss nyttige, og at det vi gjør har en verdi.

Hjelpe til med Lomvi er et slik prosjekt hvor dette er mulig, fordi jeg synes det er meningsfullt og får noe å ha fokus på. Denne aksjonen og disse gruppene for folk som redder fugler, er stjerneeksempler på #Lagplass og møteplasser for alle typer mennesker.

Det er ingen som bryr seg om inntekten din, angsten din, klærne dine, statusen din eller cv’en din, i grupper der man jobber for å hjelpe noen eller noe. Nå tenker du sikkert på de som ikke er helt kule og yrkesaktive nå du ser hva jeg lister opp. Jeg gjør også det, men jeg snakker om alle mennesker. Om du er rik, en stjerne på ditt felt, har garderobeskapet full av vakre klær, så vil det faktisk også være et gode og kunne gjøre noe som gir mening utover at du er vellykket og riktig. Noe større enn deg selv, noe som ikke handler om deg. For det eneste som betyr noe er at du bryr deg om og behandler fuglene nennsomt og slik de fuglekyndige instruerer. Du trenger ikke ta i en fugl en gang. Du kan være speider, sjåfør eller bare bakkemannskap, og du har bidratt til noe bare ved å være.

Dette er en møteplass som det offentlige ikke kan skape, men som samfunnet trenger. Jeg tror det er mange slike møteplasser rundt omkring for forskjellige interesser, og jeg tror slike arenaer er en av løsningene på et godt samfunn som forebygger psykisk uhelse. Derfor tror jeg det er samfunnsnyttig å redde fugler, og at vi engasjerer oss for at færrest mulig skal dø på vår grunn.

Vi trenger mennesker som bryr seg. Det å bry meg gir meg en følelse av verdi. Jeg jobber faktisk hardt for å bli stand til å kunne fylle en rolle som er verdt å lønne meg for, men foreløpig har jeg ikke kontroll over tiden det vil ta. Jeg kan bare kontrollere hvordan jeg tenker og hvordan jeg møter enkeltdagene, og prioriterer den kapasiteten jeg har, og jeg må finne små lommer der jeg kan være noe annet enn sykepleier for meg selv og superegoist når jeg kan. Der det jeg kan bidra med akkurat der og da er bra nok.

Og nå skal jeg ut og padle, for i dag må jeg bevege meg etter to ladedager.

Foto: Ukjent frivillig

Legg igjen et svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *