Det er jo bare regn…

Damer som har vært single ei stund klager alltid over hvor slitsomt og rotete det blir når man drar et hankjønn i hus, selv om de har har valgt det selv. Jeg har vært nødt til å tømme soverommet så godt jeg kan, dra alt jeg sirlig hadde lagret under senga ut i stua igjen, og er henvist til å sove på sofaen på ubestemt tid. Bare fordi sommerens mest kjente og skadelige hankjønnsfenomen har trengt seg inne i mitt godt bevoktede jomfrubur uten invitasjon.

Akkurat da ekstremregnet Hans ble varslet, hadde jeg for første gang på 2,5 år en noenlunde oversikt over hvor tingene mine var. Pent ryddet vekk, og stort sett alt på egen plass i deilig orden. Hans slapp også noen reale skurer her i «overskudd til å være misfornøyd land» hvor det ikke ble ekstremt, og jeg må innse at jeg er av de heldige som kan tillate meg og bare være misfornøyd og sutrete over vårt møte.

Det til tross for at Hans var ikke bare var ekstrem, men også en luring. Som det grenseløse og sleipe hankjønnet han var, var jomfruburet til en middelaldrende kvinne rett og slett uimotståelig. Tror du ikke uvesenet har funnet en åpning på taket, hvor han har sneket seg inn bakveien? I stillhet og i det skjulte har han jobbet tålmodig med å komme seg inn i soverommet mitt i snart to uker! I natt fikk han hjelp av en kompis, som nok har kjedet seg siden da han fikk lov til å plage folk den gangen Noa ble helt, for han var hissig. Sammen ble de mye sterkere enn Hans alene.

Jeg har slitt med å sove denne uken, og klokken to i natt satte jeg på en Yoga Nidra sekvens for søvn. Den virker stort sett alltid aldeles vidunderlig. Langsomt senkes kroppen i dypere og dypere avslapning, og når jeg har kommet til arm to eller et eller annet sted på tærne, forsvinner jeg inn i søvnen. Da har det seg slik at jeg ligger på ryggen, og min dypt avslappede kropp synker ned i underlaget. Haken faller ned for å hvile på brystet, mens nesen strekker seg mot taket. Musklene bak i nesen og svelget er deilig avslappede der de vibrerer og og flagrer i en jevn tømmermanns-symfoni.

Det er nok ikke dumt med litt lyd fra kadaveret mitt i dette øyeblikket, for om noen så meg ville de nok tenkt at la petite morte ikke var akkurat som de hadde lært. Jeg bor forresten alene og plager ingen med litt snorking, og en slik ‘latmanns la petite mort’ må jeg vel egentlig bare se på som bonus siden jeg har ansvar for alt alene.

Og der lå jeg altså som saligheta selv, med munnen på vidt gap i full fart mot den dype, helsegivende søvnen. I lett sjøstjerneform på skrå over sengen, slik man lett kan bli vant til å ligge når man har dobbelseng alene, startet kroppen alt den driver med om natta for at vi skal fungere om dagen. Fullkommen lykke.

Akkurat da kom den jævelen av en kompis og slo seg sammen med Hans, og sammen veide de så mye at de fikk presset seg siste biten gjennom huntonittplata, spjæret er hull i malinga som var siste membran, presset seg gjennom sprekken, og en diger, hissig kladd av ei dråpe stupte ned og traff meg midt mellom øynene som den reneste vanntortur. Snakker om effektiv vekking! Salighet og la petite mort kan definitivt ikke beskrive de neste sekundene.

Jeg tenkte tre ting:

1) Enda godt de ikke traff munnen min.

2) @#&*, nå som jeg akkurat endelig hadde sovnet. Jeg nekter å våkne.

3) Jeg skal ikke ha noe søl i senga.

Jeg vet ikke om jeg spratt ut av senga, og fløy ut døra til gangen, fløy i vinkel til kjøkkendøra og bort til kjøkkenskapet for å hente den store, stødige stålbollen, mest sannsynlig var jeg borti gulvet noen ganger, men jeg vet jeg løp tilbake. Der plantet jeg bollen under drypperten, la meg i andre halvdelen av senga, og nektet å akseptere forstyrrelsen.

De som har sett Donald Duck filmer av dryppende vannkraner, skjønner hvordan det er å sovne igjen med ResteHans og kompisen som hissig og monotont smeller ned i en stålbolle rett ved hodet. Dessuten fortsatte de å sprute på ansiktet mitt hver gang de landet, som om de hadde lest The game og trodde de ble velkomne om de bare plaget meg nok.

Pling, sprut, klask.

Sur, alterert og muggete måtte jeg gi meg, og hektisk rigget jeg meg til på sofaen. For det første er det ikke særlig behagelig å sove med slik rytmisk dusj over ansiktet, og jeg kom til å tenke på at jeg ikke ante hvilke krefter jeg stod overfor. Kanskje var de så ukontrollerte at de kom til å rive hele taket i hodet på meg.

Jeg liker kortreist lykke, men ubedte hankjønnsfenomen som sniker seg inn på soverommet er definitivt ikke den kategorien. Det fiffige var at når jeg endelig hadde lagt meg til på sofaen, fortsatt sur og med alarmberedskapen på høyeste nivå, skrudde jeg på samme yogasekvensen og sovnet som en stein igjen. Nå skal jeg begynne å bruke den hver kveld.

Tilfeldigvis har jeg et bilde som jeg kom til å tenke på i dag, av Venus eller muligens fru Luna, bevoktet av piggtråd. Ikke umulig å passere om du er substansløs og destruktiv nok, som Hans.