Irrasjonell irritasjon, hjernens irrganger og sommeren med Hans Olav Lahlum

Juhu! I dag greide jeg nesten hele kryssordet i Aftenposten, og jeg kjente et lite øyeblikk at jeg ikke var fullt så irritert på Hans Olav Lahlum som jeg ellers er om dagen. I selvinnsiktens grelle lys skjønner jeg at det fremstår aldeles usaklig og meningsløst at det skal være noen sammenheng mellom kryssordet og Lahlum, og enda mindre min irritasjon på mannen, og jeg kan forsikre om at det virkelig er like irrasjonelt og usaklig som det fremstår.

Men, følelsen er ekte. En dyp irritasjon og frustrasjon, som har vokst seg sterkere og sterkere og sterkere gjennom sommeren 2023. Den er så ekte at jeg tror Hans Olav Lahlum er den mannen jeg har tenkt mest på i sommer, og skulle jeg uforvarende møte han kommer jeg til å drepe ham med blikket.

I dagens «kjenn deg selv og du må ta følelsene dine på alvor for de er viktige» samfunn, har vi meislet ut et enormt tveegget sverd. For i tillegg til å være ekstremt viktige, er følelsene både svikefulle, løgnaktige og egoistiske, og rett som det er i konflikt med logisk rasjonale og sunn fornuft. Ikke minst i konflikt med samfunnet rundt og andres behov.

Følelser setter farge på alt vi opplever. De kan gjøre den gråeste hverdag glitrende, og den mest spektakulære opplevelse meningsløs og trist. De er viktige veivisere for hva som er rett og galt for en selv, retningsgivende når vi tar bevisste valg og styrer de ubevisste valgene og oppførselen vår. De er en av de viktigste stemmene som forteller deg hvem du er. De er essensielle markørerer for hvor grensene dine går. De sladrer nådeløst om du lever i pakt med dine egne verdier og evner. De er deg. Og du skal lytte til dem og ta dem på alvor, men du kan overhode ikke stole blindt på dem.

Det jeg skrev nå får meg til å tenke at det å ha følelser er nesten som å ha en kjæreste, beskrevet av en desillusjonert singel person. Nå er tilfeldigvis desillusjonert, singel dame en merkelapp som sannsynligvis kan brukes på meg hvis man føler for det, og da snakker vi altså om beskrivelse av en mann. Mulig det sitter noen medsøstre og nikker av en slik beskrivelse av menn, men det bringer meg tilbake til Hans Olav Lahlum, som jeg strengt tatt aldri har møtt.

Jeg har av flere grunner blitt litt fascinert av han, og hadde han hatt en fanklubb hadde jeg meldt meg inn tvert. Jeg har ikke lest bøkene hans enda, derfor er det fordi han fremstår som fascinerende person og et særs interessant fenomen, jeg er i fanklubben. Intelligent i en helt annen liga enn meg, og faktisk ikke lite underlig og rar, men samtidig så selvsikker og sinnsykt vellykket. For meg som er av den generasjonen fra tiden før nerder ble vellykkede og kule og fikk høy status, fremstår liksom Hans Olav Lahlum som selve flaggskipet i den armadaen av vellykkede nerder som har seilt opp og banet vei i nerdenes tidsalder. Der machomannen nå prøver å klamre seg tilbake i verdenshistorien ved å digge Andrew Tate og leve ut sitt ubrukte testosteron og får utløp for sin uforløste aggresjon over tastaturet, har vi en horde menn som blomstrer i dagens kultur. Denne typen mann som sannsynligvis ikke fikk levd ut sitt egentlige jeg da menn var menn og kvinner var på kjøkkenet, og som jeg ser for meg hadde tøffe tider på ungdomsskolen.

Jeg trodde damer ble cougar rundt femti år, og opptatt av å en litt promiskuøs livsstil hvor ektemannen ble byttet ut med unge menn i veldreide kropper. Skal jeg være ærlig har jeg gledet meg litt, og begynte å forberede meg da jeg fikk en liten midtlivskrise da jeg fylte 46. Jeg hadde lagt på meg litt, ganske mye, fra 40 til 46 år, og jeg tenkte at jeg måtte skynde meg og slanke meg, og trene så jeg fikk god kondisjon og smidig kropp til cougarfasen. Livet går i faser, og jeg tenker det er nyttig å være i stand til å nyttiggjøre seg fordelene ved hver fase.

Jeg er ganske god på langsiktige strategier og målbevisst arbeide når jeg finner indre motivasjon, og jeg ble faktisk veldig sterk og fikk solid kondisjon, om jeg ikke akkurat ble smidig og slankere. Akkurat i det jeg var såpass fornøyd med meg selv at jeg skulle finne ut hvordan man går frem for å plukke ut gode kandidater og leve et skamløst skjørlevnet liv, kom korona. Verden stengte ned, jeg ble sprekere og sprekere og tykkere og tykkere for jobbe, trene ute og spise var eneste lovlige aktiviteter, som dere kanskje husker. Cougartilværelsen i seg selv ble faktisk straffbar under JernErnas nådeløse ledelse. I det landet åpnet igjen hadde jeg en organisk, heldigvis og takk og lov, forbigående hjerneskade. Og elendighetens isolasjon har jeg som femtiåring blitt slank igjen og i mye dårligere form, og opptatt av Hans Olav Lahlum i stedet for unge menn. Livet blir ikke alltid som man planlegger.

Du undrer kanskje fortsatt på relevansen mellom kryssordet og Hans Olav Lahlum, og følelser? Saken er den at når jeg fikk det jeg kan kalle hjernesvikt, fikk jeg problemer med ord. Jeg fant ikke ord, husket ikke ord jeg visste jeg kunne, hadde problemer med å sette ord på ting, of jeg hørte folk snakke uten å forstå hva de sa, og greide ikke å skrive ned tanker jeg tenkte helt klart inni hodet mitt. Det var helt forferdelig, og fryktelig skremmende! Heldigvis kom og gikk dette med dagsform, så jeg visste etterhvert at det ikke var en tapt funksjon, men jeg var ærlig talt livredd for Alzheimer og en del andre skumle snikende sykdommer. Det var også veldig flaut og skamfullt, men det skal jeg skrive om en annen gang. Jeg er gammel sykepleier, og jeg trenger ikke Google for å kjenne igjen en god del sykdommer med dårlig prognose, og selv om jeg ikke tillot meg å tenke for mye på det, bygde det seg opp ganske dyp og sterk frykt etterhvert.

Da jeg ble bedre og hadde fått litt erfaring med hva dette dreide seg om, og ikke minst klokketro på at hjernen måtte trenes gradvis opp igjen, begynte jeg å løse kryssord og soduko hver dag. Det var ren trening, og også jobben min. Da visste jeg hva jeg skulle gjøre på morgenen, og fant en løsning på den fryktelig følelsen man får ved å gå hjemme uten noe å gå til. Du våkner, og dagene er endeløse og uforutsigbare, og du må fylle dem selv. Det hjelper ikke at det er sykdom som gjør at du er hjemmeværende, den følelsen og det scenariet er noe man må lære å mestre. Finne en løsning på.

For meg ble det kryssord og Soduko. Til å begynne gikk det aldeles fryktelig dårlig, men jeg så på det som jobben min. Det var underordnet om jeg greide det eller ikke, for det var ikke hver dag det var mulig for hjernen, men det å prøve var selve jobben.

Kryssord var vanskeligst, for det har jeg aldri likt og dermed ikke brukt tid på å gjøre i hele mitt liv. Jeg fikk til få ord, men når jeg ikke gadd eller greide å prøve mer, sjekket jeg løsningen. Jeg gikk gjennom alle ordene for å reaktivere nettverk eller områder i hjernen hvor synonymer og ord lagres og kobles sammen, rett og slett i håp om at det var noen koblinger som skulle begynne å virke igjen. Hjernen er plastisk. Vi kan trene opp igjen funksjoner selv når det er vev som er ødelagt, og hos meg var ingenting ødelagt. Det virket bare sånn til og fra.

Det hjalp å trene. Jeg ble flinkere og flinkere og ordene har kommet tilbake. Det er helt sikkert flere faktorer som spiller inn i forhold til det, men jeg tror jeg må trene på alt som jeg synes er vanskelig eller tåler dårlig. Funksjonene er der, men utrholdenheten og kapasiteten må trenes. Derfor er kryssordet i Aftenposten noe som er ekstremt viktig for meg. Det er passe stort, naturlig avgrenset med ett for dag og det kommer et nytt hver dag. Akkurat i det dette begynte å bli rutine og jeg syntes det var tilfredstillende ofte jeg greide å løse alt sammen, og jeg begynte å bli litt høy på meg selv, skjedde det noe på produksjonsfronten av kryssord i Aftenposten.

Akkurat i dette øyeblikket mens jeg skriver, lurer jeg faktisk på om de bruker KI til å lage dem. Det har jeg ikke tenkt på før, for jeg har jo tenkt på Hans Olav. Men KI kan faktisk være en forklaring.

Det som skjedde var at de ble bortimot umulig å løse. Helt seriøst. I alle kryssord av en viss kvalitet er det noen teite ord, noen liksomord man må være kreativ for å gjette. I tillegg er det noen sære ord, noen gamle ord som ikke brukes i dagligtale, en haug med landkoder og bilskilt, kjendisnavn, elver, byer og så videre. I sum lar det seg ofte løse fordi man kan løse ordene som krysser, og enten gjette eller komme på hva det er. Etterhvert lærer man en del særord som ellers ikke brukes.

Plutselig tok Aftenposten helt av med merkelige ord, diktede ord som var utledet av andre ord men som jeg aldri har hørt eller lest, sære, smale ord som krever over gjennomsnittet kunnskap innenfor diverse temaer, og tilfeldige elver, byer, språk fra alle verdens kriker og kroker. En ting er å ha noen sånne ord for å gjøre det vanskelig, men det kan ikke være slik at de krysser hverandre uten også «sikre» ord som antyder bokstaver som krysser, eller at man skal finne et navn med bare slike ord som krysser. Det finnes tusenvis av navn for hver eneste antall bokstaver i navn, derfor må det krysse noen ord som antyder hvilket navn det kan være. Bare ta eksempelet fra i dag, hvem er det som har hørt om den engelske elven Wye, den franske elven Ay og samtidig vet Guinea-Bissau har kode GW? Det er ikke akkurat allmennkunnskap. Det er bare ekstremt språksterke med så høy intelligens at de sluker allverdens sære navn, fenomener, ukjente kjendiser, filmtitler og elver og byer inn i den store hjernen sin, og lagrer alle disse unyttige opplysningene i et arkiv, pent kategorisert og lett tilgjengelig. Det er relativt få av dem, men jeg mistenker at en av dem er, du har skjønt det nå tenker jeg, Hans Olav Lahlum.

Frem til akkurat skrivende stund, har jeg hatt en forestilling av at det er noen som sitter og lager kryssord. Denne fordervelsen oppstod i sommer, og jeg så for meg en stakkar kryssordmaker som fikk sårt tiltrengt sommerferie, mens Aftenpostens ansettelsesorgan hanket inn en vikar. Kravene til å lage kryssord er nok noe smalere enn det er når helsevesenet skal hanke inn sommervikarer.

Først tenkte jeg at det er jo bare sånne som Hans Olav Lahlum som kan løse dette. I tillegg var det en del ord som var dialektord fra innlandet. Uten å være stalker, enda, har jeg fått med meg at han bor i Gjøvik.

Når oppgavene fortsatte å være slik, tenkte jeg at jeg tror faktisk det er Hans Olav Lahlum som lager det jeg. For det må jo være en som er så intelligent at hen er et oppkomme av særkunnskap og uten allmenn forankring.

Først var det bare en assosiasjon som flagret forbi fordi jeg hadde lest et interessant intervju med han og annen supersmart mann like før, men slik var det altså jeg begynte å irritere meg over Hans Olav Lahlum. Han selv lykkelig uvitende om min økende aggresjon og på alle måter helt uskyldig i det hele. Hvis han ikke tilfeldigvis har tatt seg hemmelig sommerjobb i Aftenposten.

Da er jeg tilbake til følelser. Selve følelsen, irritasjon, er helt relevant og adekvat. Både fordi kryssordene faktisk er mye dårligere for oss middels smarte enn de var, og at det er irriterende og bli konfrontert med hver dag at du ikke får til det du har jobbet for å mestre. Hadde jeg fortsatt slitt med ord på andre arenaer hadde jeg kanskje blitt litt usikker og opplevd at selvbildet mitt ble litt svekket, men heldigvis er ikke selvbildet mitt koblet til løsningsprosenten min av kryssordet i Aftenposten.

Den økende intensiteten i irritasjonen min er også adekvat, for denne kryssordløsningen er viktig for meg. Det er en del av rehabiliteringen, og det er en god og trygg rutine og starte dagen med.

Det som er helt irrelevant og usaklig, er at jeg retter irritasjonen mot H.O.L som jeg tror jeg skal kalle ham, for jeg kommer til å skrive mer om han, og er allerede lei av å skrive hele navnet. Faktisk begynte jeg å humre litt for meg selv, da jeg oppdaget at jeg faktisk satt og var irritert på han hver eneste dag. For det begynte med en tilfeldig assosiasjon som kom fordi jeg hadde lest et intervju, der jeg selvfølgelig syntes han hadde sagt noe smart og interessant. Det fortsatte med samme assosiasjon bare fordi det ikke dukket opp nye relevante assosiasjoner og jeg selvfølgelig ikke tok meg bryet med å korrigere den første gangen siden det var så åpenbart irrelevant og ufarlig assosiasjon, at jeg ikke tenkte mer på det. Problemet er at den har blitt gjentatt hver dag hele sommeren, og temperaturen i irritasjonen har økt. Sakte men sikkert har altså koblingen mellom min irritasjon over kryssordet blitt koblet til H.O.L i hjernen min, og fordi det har blitt gjentatt og gjentatt har hjernen min lagd en snarvei. Den har fjernet det fakta at det er en assosiasjon jeg har hatt tilfeldig, den har fjernet det faktum at det er kryssordet og det å ikke får til å løse det, som irriterer meg. Hjernen min har fjernet den slitsomme lille detaljen at det er at H.O.L lager vanskelige kryssord i min lille fiksjon, som irriterer meg. Hjernen min gidder ikke å bruke energi på alle disse detaljene hver dag, derfor har den laget en enklere og raskere kobling: kryssord, irritasjonsfølelse, Hans Olav Lahlum.

Det er ganske fascinerende hvordan hjernen vår virker. Faktisk er det godt det H.O.L jeg har hengt den på, for jeg liker han. Hvis det hadde vært en person jeg ikke liker, hadde jeg når jeg slutter å løse kryssord og glemte hvorfor jeg er irritert, blitt preget av irritasjonen min som hadde forsterket alle andre ting jeg mislikte ved den personen. Vi vet jo at det da ville gjort at jeg i større grad ville overse det som var bra med vedkommende, og i større grad oppfattet det som er negativt. Negative ting som hadde blitt enda større , fordi jeg er irritert på kryssordet i Aftenposten.

For meg er følelser nesten hellig. De er så viktige for at vi skal ta riktige valg og ta vare på oss selv som individer. De er så viktige for at vi skal ha et meningsfullt liv, og faktisk tenker jeg at uten dem blir livet uten både farge og temperatur. Det å lære å ta egne følelser på alvor er uhyre viktig for at mennesker skal ha god helse. Vi må likevel aldri glemme at følelser er en følelse og ikke fasit. Man må ha et kritisk på hvordan man tolker en følelse. Være kritisk til det man mener å høre at følelsen sier. Være litt bevisst på hva det er som trigger følelsen, og om den følelsen egentlig er den beste responsen på en situasjon eller tanke. Følelser påvirker holdningene våre, hvordan vi oppfører oss og hvordan vi oppfatter verden. Jeg tenker ikke at man alltid skal gå rundt å analysere, for vi automatiserer for å overleve. Jeg tenker at når vi lærer at vi skal ta følelser på alvor, må vi også lære oss hvordan vi skal behandle dem og hvordan de kommuniserer. For følelser og fornuft er like ofte i konflikt med hverandre som egoisme og felleskap står i konflikt. Jeg tror mye av det som er bekymringsverdig i dagens samfunn, er et resultat av at vi glemte å legge på hvordan vi skal forstå følelser og mestre dem, da vi startet med å ta dem på alvor. Psykologene jobber med å lære folk dette, men det er noe ALLE mennesker bør kunne noe om og være bevisst alltid, ikke bare de som trenger å gå til psykolog av en eller annen grunn. Det handler om oss alle, og hvordan vi oppfører oss i hverdagen.

Pst

Jeg har et mål om å gruse sønnen min i sjakk når jeg fyller 60 år. Når hjernen min er klar for trene opp planleggingsevnen, strategitenkning og mer komplisert analyse, trenger jeg en sjakklærer.