Med endringsvilje og endringskompetanse erobres fremtiden

Lite visste jeg der jeg bodde i Veldrebygda i et oppussingsprosjekt som aldri ble pusset opp, trasket rundt i skogen og padlet ut frustrasjon på Mjøsa over at min endringskompetanse bare gjaldt meg selv, at hemmeligheten var å flytte til Asker, skade seg og virkelig bli kjent med kundeopplevelsen i helsevesenet, deretter flytte til Vollen og begynne å blogge. Krever ikke det endringsvilje, vet ikke jeg. Det gikk faktisk ikke mer enn ei helg før jeg influenset en uhyre viktig endring for min livskvalitet og rettferdighetssans! Det er ikke til å tro.

Det er vel ikke noe bedre for et firma enn å ha en stab som er proppfulle av endringsvilje og endringskompetanse. Det gir lederne er fantastisk handlingsrom, og gir håp om ei bunnlinje som strekker seg mot toppen i den grad at den truer topplinja, slik at lederne rett og slett må investere som gale, for å slippe å sende pengene til Sveits.

Bare ta St.Olavs hospital for eksempel. De er et relativt stort sykehus midt i Norge. Slik jeg har forstått det, har de en rimelig kompetent stab i stort antall. Det må ha generert vanvittige verdier med så mange produkter de kan produsere i løpet av et år. Det må ha godt uhyre bra, og jeg vil tro kundene strømmet til så det rent var litt i overkant.

Det er rimelig å anta at et universitetssykehus tiltrekker seg universitetsunikumet, og da skjønner vi at det ikke er lett for å ledelsen å vite hvor de skal gjøre av all endringskompetansens overflod. Heldigvis har amerikanerne løsningen som vanlig, og mens endringsviljen får kjørt seg, sannsynligvis så smertefullt at endringskompetansen når nye høyder på vaktrommene, kan ledelsen lene seg lettet tilbake. De kan det se de neste budsjettårene trygt i møte med at bunnlinjen holder seg trygt på et lavt nivå. Det er nok ingenting som er som vissheten om at neste budsjettrunde er business as usual.

Jeg undrer meg faktisk litt over at de som sysler med endringsprosesser og sannsynligvis har veldig god endringskompetanse, ikke har fått med seg at man ikke må blande business and pleasure. Det er noe alle vet, og hva i all verden fikk dem til å tenke at det ville bli en suksess og blande business and pain? Thatcher hadde en slik logikk, men hvor var alle på veien den måtte passere inn til skyllerom, vaskerier, sårstuer, kontor, vaktrom og til den innerste sykeseng?

Det er veldig rart, men vi snakker altså offentlig virksomhet her. Da vil jeg faktisk påpeke at det tross alt er godt at vi har det private næringslivet også i Norge, og i den sammenhengen vil jeg skryte av to private virksomheter, Aftenposten og meg.

Jeg skal begynne med AP, altså som i Aftenposten og ikke Arbeiderpartiet. Hos de sistnevnte er jeg litt tvilende til hvor smidig den organisatoriske endringsviljen har vært de siste tiårene. Det er jo et arbeiderparti, og man kan spørre seg om de har misforstått et par ting om styrke bunnlinja. Det skal de dog ha, de har greid å holde den solid og stabil. Det krever sin mann det, om enn det kanskje gjør dem litt sårbar i krisetider. Litt underlig er det at Støre ikke har oppklart misforståelsen, for han har på alle måter solid kompetanse på blå ord og innsikt. Det er mulig de hadde rett de, som påstod at det bare ville føre til elendighet om man aksepterte fraternisering mellom klassene. Ikke vet jeg.

I den andre Ap driver de ikke med slik forvirring. Tror du ikke at de har latt min pine møte business, og i det jeg løste dagens kryssord for å få flere meningsløse ord til lista mi, bare surfet jeg på kryss og tvers? Det tenker jeg å er å ta kundene på alvor og vise endringsvilje. Det kan selvfølgelig være at det bare tilfeldigvis er slutt på ferieavviklingen i kryssordsnekkeriet da, eller kanskje H.O.L som må ha ei kryssordpause for å fokusere på valginnspurten. Vi kan se flere mulige forklaringer her, men jeg tenker jeg lever godt med å slå meg til ro med at det var min pine som skulle lindres.

Se nøye på disse bildene her:

Det som er litt trist er at jeg ble så overrasket at jeg ikke trykket på legg til på High Score, for i dag hadde jeg kommet inn på lista.

Kudos til Aftenposten for den endringen. Jeg fikk ingen nye ord å harselere med i dag og det var en skuffelse, men de skal ha for imøtekommenheten.

Nå tror du kanskje skrytet av meg selv var at jeg greide dette, men så enkelt er det ikke. Jeg skryter bare når jeg greier noe jeg synes er vanskelig. Strikke en lapp for eksempel. Er det lett og det går bra, er det liksom mer sånn det bør være.

Jeg er jo også en privat virksomhet kan man si. Noen vil nok mene at jeg muligens burde lese om hva privat betyr før jeg påstår det, men tro det eller ei, jeg har ei privat sone selv om filterne kan virke litt glisne for utenforstående. Det er vel kanskje også betimelig å påpeke at dette med bunnlinje er et litt underordnet fokus i min private virksomhet. Det er mer noe jeg har hørt om, eller sittet solid plantet på. Eller jeg vil si står på, godt plantet, midt i egen bukse. Vi som er enslige, sykepleiere i psykisk helsevern sysler egentlig med litt andre topper og bunner, er lykkelig når vi er på plussida av null før neste lønning, og forøvrig gjør vi stort sett som vi vil. Vi har perspektiver. Det er nok mer at jeg heldigvis fortsatt kan være litt virksom til tider, som gjør at jeg er en privat virksomhet.

Gjennom årene vil kanskje noen tenkt at det var litt vel mye virksomhet i meg, for jeg har en medfødt tro på at verden skal endres. Preget av nittitallets optimisme, med tro på at kunnskap og logikk og innsikt kan gjøre verden til et bedre sted. Jeg har brukte mange forsøk og måtte fylle femti før jeg knakk koden. Jeg har gjort dønn ærlige forsøk gjennom årene, men jeg har faktisk ikke endret noe som helst, annet enn meg selv.

Helt til nå, og helt utenfor min villeste fantasi og forventning. Flytt til Vollen og start en blogg, og verden lytter. Dette lover bra. Nå må jeg bare lære flere Askerhacks for å mestre livet på den lyse sida, og bidra til en ny og bedre verden.

Pst, det er mørk sjokolade på haka. Ikke ei kvise. Dårlig med speil på holmene sør for Koster. Bortsett fra det jeg hadde greid å presse ned i kajakken da. Svært. Med lys. Neste gang skal jeg kanskje bruke det også.