Walk of shame, valgløfter og vanlige folk

Lørdag 2.september i 2023, vandret jeg i en lett og luftig, flagrende bluse og lyse bukser over Grefsen, i en klassisk walk of shame. I godt humør og med rett rygg, litt rettere i ryggen enn nødvendig fordi jeg skulle kompensere for «the shame aspektet», og munnen godt lukket fordi man ikke har hatt med tannbørste i et walk of shame konsept. Heldigvis hadde jeg flate fornuftige sko, slik at jeg slapp å vakle på høye hæler. Det faktum at jeg har kort hår og en verv i håret som gjør at jeg helt naturlig får flatt hår på bakhodet, valgte jeg å fortrenge.

Ikke for det, på den tiden jeg kom sigende ut i offentligheten, var det stort sett pensjonister og barnefamilier som var ute, og det var vel flere blikk av misunnelse enn forakt og spore. Dessuten var klokken kvart over fem på ettermiddagen, og jeg har et litt rart og stivt ganglag når jeg sitter for lenge, fordi jeg har en gammel rideskade i bekkenet, og jeg må si hele fremtoningen min nok heller utstrålte walk of pride and victory. Jeg er tross alt femti år, og hadde nok en liten aura av cougar der jeg gikk. Undres på om følelsen av walk of pride er opphavet til navnet Proud Boys. Walk of pride, proud walk, møtes i parken for å skryte og plutselig er det Proud Boys. Jo, det tror jeg er sannsynlig.

Heldigvis var linbuksen jeg skulle hatt på meg i går på vask, og slik endte jeg opp med en lys bukse av litt mer plastisk karakter. Det sparte meg for en forsterket skam, og i det jeg nærmet meg butikken kom jeg til å tenke på at ingen så at jeg var usminket, derfor kunne jeg faktisk bare late som om jeg var på vei til et selskap og ikke på vei hjem. Den illusjonen holdt til jeg kom inn i butikken og måtte ta av meg solbrillene. Litt duknakket gikk jeg ut igjen med en bærepose full av usunn mat, og innså at jeg var på dobbeltskam.

Nå til dags er det bare glemsomme, uforsiktig og ustrukturerte mennesker som må ta med seg varene i plastikkposer, for de strukturerte med kontroll og system og forståelse av økonomi, har varene i handlenett. Tør jeg nevne at i Sverige koster en plastikkpose 6 kroner, mens du alternativt kan velge papirpose til 3 kroner? Det var en fint og få ett alternativ, men Sverige er i utlandet da. Der butikkene må bry seg om kundene. I utlandet er det er noe som heter konkurranse. Det hadde vært skrekkelig om vi fikk den slags til Norge, for hvordan skulle Bama lønnet arbeiderne sine om de ikke kunne ta 60 kroner for seks Pink Lady epler? Vi vet alle at pink ladies koster, uansett type lady. Foraktelig at Bama og Rema tusen utnytter at Barbiefilmen har gjort rosafargen in, og tar 60 kroner for 6 epler.

Det kommer snart et nyord, plastposeskam. Bare vent, ei eller anna tabloid avis vil nok skrive en artikkel om klasseskillet mellom de strukturerte og de ustrukturerte. Med et intervju med et trist menneske, som muligens er alenemor med overbelastet planleggingskapasitet, som forteller hvordan det er oppleve blikkene hun får når hun igjen må kjøpe bæreposer, og bare har en skramlete bil. Blikkene som sier at det ikke er rart hun er fattig, når hun sløser på den måten.

Nåh. Tilbake til min walk of shame blant Grefsens gode innbyggere. Trygt gjemt bak solbrillene, kunne jeg la tankene flyte trygt, og det var ikke til å unngå og at jeg følte litt felleskap med de politikerne som skal går rundt og friste velgerne om dagen. Gangene i regjeringsbygget er ærlig talt sommerens dronning av walk of shame, og når det stadig styrtregner på prestene, er det saktens mer enn drypp som spretter ut på klokkerne i vårt vidstrakte, furete land. Det hjelper ikke nypussede tenner, vasskjemmet hår og nystrøkne bukser, om du står til midjen i andres syndeflod.

Om jeg bare kan få komme med en liten digresjon, før jeg tar tak i politikerne igjen, vil jeg bare nevne at jeg også var glad for at værgudene ikke har kommet lenger i omorganiserings- og effektivitetsprosessen sin, enn at vi fortsatt kan oppleve litt mangfold og lokal tilpasning i været. Jeg gruer meg til de er ferdig med strukturere luftlagene slik at de ikke bruker unødvendig energi på og spre kompetanse utover hele atmosfæren. Jeg kan skjønne at det oppleves mer effektivt for værgudstyret, når de få stabilisert luftmassene slik at de helt nordlige og sørlige halvkulene tar seg av regn, vått, kaldt og de prosessene som hører til den slags, og dermed får muligheten til å sentralisere varmen og diverse type tørr luft rundt ekvator i et bredt belte av spisskompetanse på branner, tørke og svette. Fraktressursene går betydelig ned med denne organiseringen, og komplekse strøm og vindsystemer vil kunne utfases. Jeg gruer meg litt til den tiden, og var veldig glad for at det i dag var et sprekk i skylaget slik at jeg kunne bruke solbriller i dag. Det ser ut til at de har noen motkrefter som mangler endringsvilje i værgudorganisasjonen også, og jeg liker protestene.

Tilbake til sommerens politiske skandaler. Da jeg jeg leste at det utenfor Norges grenser ble murret om at Norge blir søkkrik på olje og gass og oppfører seg som en krigsprofitør, avfeide jeg det med et fornuftig rasjonale om at vi er et edelt folk som har valgt inn et rødt Storting som er forkjempere av rettferdig fordeling av goder og tar godt vare på de i sin egen befolkning som trenger hjelp for å ha en verdig hverdag. Vi er kjempesnille som sender våpen til Ukraina, og stiller oss på riktig side med den kompetansen vi har og de våpnene vi produserer.

Nå er jeg såpass pragmatisk at jeg forstår at det er flere enn bankdirektørene, daglivareeierne og anonyme energimeglere som kan le hele veien til sengs fordi den perfekte verden for deres lommebok er skapt av pandemi og krig om dagen. Om jeg liker det eller ikke, er det altså en rekke mennesker der ute som nå tjener penger på andres elendighet og krig, og da er selvfølgelig et eksempel de som investerer i våpenindustrien, og alle som tjener pengene sine i dem.

Samtidig som det er ikke en sjel som i utgangspunktet stort sett bruker pengene sine på nødvendigheter i hverdagen, som er enig med sentralbanken i at de er rammet av en prisstigning lik inflasjonsprosenten som er satt som offentlig tall. For de som stort sett hadde til det nødvendige før, har den steget mer. Det er jeg brennsikker på. Basismatvarene må øke mest i pris i kjøpmannskogikk, fordi de unødvendige varene ikke vil omsettes i det hele tatt om det er jevnt fordelt prisstigning. Tror jeg, og derfor har Norvegia steget 100 prosent. Dette skaper litt aggresjon hos noen av oss, og handlingslammelse blant politikerne er ikke bra før et valg.

Er du kapitalist er det på en måte jobben din og få mer penger, og jeg trenger ikke å like at vi har et system der noen få svømmer i ei eggeplomme som nærer mye vil ha mer, men er du ærlig og redelig kapitalist kan jeg faktisk respektere deg uten problem. Det jeg ikke synes det står respekt av, er at regjeringsmedlemmer og deres nærmeste i et av verdens rikeste land, det landet som løfter seg høyest av alle på hvor flink vi er på bistand og fredsarbeid, og med ei rødgrønn regjering som på sett og vis får tillit fordi de tilsynelatende har en ganske sosialistisk og omsorgsfullt ideal i bunnen, faktisk spekulerer i verdistigningen en våpenfabrikk har i en krigstid. Heldigvis forsvant Borten-Moe ut av rikspolitikken ganske raskt nå. I hvert fall inntil videre. Trøndelag har jo tradisjon for at maktmenn reiser hjem for å gjøre nye forsøk. Selv etter tusen år under Nidarosdomen påvirker de landet. Det begynte nemlig allerede med Heilag Olav der i distriktet. Ironisk nok flyktet han til Kyiv for å bygge seg opp og få rikdom og styrker nok til å komme tilbake og lage bråk. Historisk er det helt innafor at det nå er vi som hjelper ukrainerne. Det får ei rød linje gjennom tidene.

Utenriksministeren har vært naiv og tillitsfull til et punkt en utenriksminister ikke kan tillate seg og være, og det undrer meg at Økokrim så raskt konkluderte med at det ikke var noe å etterforske her.

Det kan se ut til å være patologisk høy vekst i grunker, ville vi sagt om vi fikk en slik sak i senga i helsevesenet. Her må vi skjære opp og se hva som har skjedd, og sjekkes nøye under mikroskopet, ville vi sagt. Eller jeg ville ikke sagt det, for jeg er sykepleier og ville sagt at det er ikke min jobb å dømme grunkeveksten og ta stilling til dine handlinger, jeg er for å hjelpe deg og møte deg med respekt og vennlighet, og forsøke å validere deg og gi riktig omsorg ut fra hvor du er inni deg. Vi har den laveste statusen i den nå nevnte handlingskjeden av hjelpere, men jeg kan fortelle at det krever høy kompetanse og ekstremt klart forhold til egne følelser, holdninger og kommunikasjon, og ikke minst god rolleforståelse, når du står i slike situasjoner. Vi blir svært rollenebevisste, og er så heldig at vi kan velge mellom forskjellige felt der vi kan fylle rollen vår ut fra de personlige egenskapene vi har. Det er en spesialkompetanse sykepleierne har, dette med å fylle en rolle i håndtering av andres kriser. Jeg er verken politi, dommer eller bøddel i denne saken, men siden jeg tross alt ikke er på jobb kan jeg si som følger:

Jeg har aldri møtt vår utenriksminister, men så lenge jeg har vært voksen nok til å lese nyheter har hun fremstått som en seriøs, dyktig og arbeidssom politiker. Jeg tror hun er det. Denne saken oppleves ikke som en politisk skandale, men som et ufrivillig blikk inn i ei privat sfære, hvor ektemannen stiller sterkt i konkurransen om å være verdens mest svikefulle og respektløse rasshøl av en ektemann. Utenriksministeren burde ha sjekket kanskje, men helt ut av det blå vil jeg gjette meg til at hun ikke gjorde det fordi hun som mange andre ektefeller, stolte på partneren sin. Vi lærer jo at tillit er viktig i et forhold. Hun er selskap med en rekke helt vanlige mennesker når det viste seg at partner ikke var tilliten verdig. Denne saken er bare vond.

Utover avsmaken jeg har som er utdypet overfor, skjønner jeg egentlig ikke helt hvorfor det er så mye styr med disse såkalte skandalene i sommer. Velgerne og partimedlemmene har egentlig bare fått det de har blitt lovet og gått til valg på.

La oss starte med denne solbrilleaffæren på flyplassen. I Norge har vi hatt en fraksjon som jobber for at vi skal bli en kommunistisk stat, og som ærlig og redelig ikke har tatt avstand fra væpnet revolusjon før nå nylig. De har vist endringsvilje, og gått fra en revolusjonær tilnærming til å bli et flower power parti. Faktisk så peace and love at de sliter med å trå inn i de tette, internasjonale rekkene som bidrar både moralsk og praktisk hjelp til Ukrainas kamp mot Russland. Hadde dette vært en konspiblogg, skulle jeg nok utledet et rasjonale som viste at det var fordi det er gode gamle Russland som er Ukrainas motstander. Det er ikke lett å slippe gammel tro. Mulig Steigan kunne, fra hans perspektiv, fremsnakket dette litt med en god analyse. Han har jo insidekunnskap. Videre tenker jeg at det er en voldsom overgang fra revolusjonær til flower power, og med en veteransingels brede erfaring i å bli kjent med folk via nett, tenker jeg at jeg skal gi ansvarlige i antiterrorpolitet et lite tips. Du må ikke tro på det folk sier og fremstiller seg selv som, du må se på om atferd er konsistent over tid. Kikke litt bak det offentlige inntrykket. For eksempel sjekke kjellere og boder for våpen, for skulle jeg begått en revolusjon ville jeg ikke flagget det i her i bloggen for å si det slik.

Rødt har altså fjernet fra programmet sitt at vi skal bli kommunister via revolusjon, men vi skal fortsatt utvikle en kommunistisk stat. Det er en ekstremt vanskelig oppgave og gi en leder. Drivandes dyktig som han er, har ikke Bjørnar gitt seg. Han har åpenbart tenkt og planlagt hvordan han skal følge mandatet han er gitt. Det er to punkt Rødt kommer til å slite med i sin demokratiske innføring av kommunisme, en demokratisk opphevelse av eiendomsretten og en demokratisk utviklet aksept for ledere som åpenbart lyver. Det er vel ikke bare jeg som har lest på internettet at snikislamisering har vært en vellykket og kraftfull strategi.

Bjørnar, vi var bare ikke klare for snik-kommunismesiering. Innovativt og risikovillig prosjekt du satset på det, men desverre slo det feil. Neste gang du er leder må du lære av vesten, der delegerer man drittjobbene til undersåtter. Lederne kan ikke bare yte etter evne, men må også bruke list.

Her hadde vi altså et rødt forsøk på å svare opp en bestilling, og jevnt over synes jeg faktisk det er det regjeringen også har gjort. Derfor er jeg litt overrasket over støyen. De lovte oss dyrt, høylytt og hellig at nå er det vanlige folks tur, og der vil jeg si de virkelig har levert så det griner etter!

Vi har virkelig en vanlig gjeng i regjeringen. Litt leilighets og skattesnusk er helt vanlig blant topp-politikere. Grisegutter som slutter med fittespråk meldinger og heller satser på å tjene penger på shady business, og er HELT uskyldig til de blir uomtvistelig avkledd, er og helt vanlig, sannsynligvis i absolutt alle samfunnslag. Litt kulturelle, alternative mennesker som vet hvordan det er å være annerledes, stiller vanligvis opp for venner i tykt og tynt. De hjelper hverandre. Det er helt vanlig. Jeg er sikker på om hvis skulle gå hele gjengen i kvartalet der etter sømmene, så er de vanlige folk hele gjengen. Jeg har inntrykk av at samfunnet tenkte at «det var vanlige folks tur» betydde noe slik som at vanlige folker var dem de selv syntes var mest vanlig, og at det dermed var alles tur. Også de som ble statsråder.

Det er forøvrig en uting med disse stemplene vi driver og gir grupper. Vi har elite, rike, de mest sårbare og svake, hjelpeløse, minst tre forskjellige generasjoner med innvandrere i underkategorier fra alle verdens kriker og kroker, pensjonister, dessertgenerasjonen, karens, boomers, gamle, eldre, ikke-binære, mennesker som tilhører ei fil her eller ei fil der, og et mangfold av forskjellige seksuelle identiteter blant heterofile, og til slutt altså vanlige folk. Vi har faktisk knapt vanlige folk igjen, om vi ikke kan greie å bli enige om at alle nordmenn desverre er helt vanlige og normale folk. Det vet vi som i et yrkesliv ser alle avkledd og nakne, både mentalt og fysisk. Normalen og det vanlige har en enorm bredde og lengde. Den dekker cirka de som befinner seg mellom Lindesnes og Kirkenes.

Jeg skal utdype litt mer om hva vanlige folk er, ved å komme litt tilbake til opptakten til min walk of shame i dag. Den begynte med en fest som alle slike øyeblikk gjør, men opptakten til situasjonen begynte for 50 år siden i en 70 talls forstad til Molde by. Den ble bygget tre -fire kilometer fra sentrum, og i Moldeperspektiv var det langt på landet den gangen og ekte forstad Der ble jeg født, og vokste opp på den tiden vi lekte ute og gikk på besøk til hverandre. I to nabogater var vi seks jenter som gikk i samme klasse i ni år. Jeg brukte fem minutter på å løpe til skolen, og måtte streve i motbakke en halvtime for å komme meg hjem. Vennene mine var først de i gata, og så de i klassen. Alle i klassen gikk på nærskolen, og klassene ble nesten ikke omorganisert før vi splittet til videregående. Det var ett gymnas i byen, og der møtte vi de fra den andre ungdomsskolen og folk i bygda, og fikk venner fra andre deler av byen. Vanlig oppvekst i en liten norsk småby det altså.

I går møttes vi fire fra barneskoleklassen, og i tillegg ei venninne jeg har fra videregående. Vi har vært spredd i forskjellige miljøer og helt forskjellige liv siden slutten av ungdomsskolen, men når vi møttes nå var vi akkurat de samme! Disse menneskene og de andre jeg kjente og gikk på gymnaset sammen med, har vært min mal på hva som er vanlige folk resten av livet. Etterhvert som jeg har bodd i Brumunddal noen år, har jeg skjønt at det også en del andre, fortsatt norske, kulturer som er helt vanlige folk for de som er oppvokst med det. For meg var det for eksempel litt fremmed med et stort Am Car miljø, da jeg flyttet til Brumunddal. Jeg husker jeg syntes det var litt underlig da jeg kom hjem til ei dame, og hun ikke hadde bilder av barna i stua, men av bilen sin. For meg var dette veldig fremmedkulturelt. For de som tilhørte dette miljøet var det de som var vanlige, og jeg den som var annerledes. I 20 år på Hedmarken var det stort seg jeg som var den som var annerledes. Selv om jeg etter en femten års tid hadde absorbert og avkodet nok lokalkulturelle særtrekk til å bli en del av noen lokale miljøer.

Av disse damene jeg møtte i går var det bare tre jeg har hatt jevnt eller ujevnt kontakt med, men der følte jeg meg helt vanlig. Alle var vanlige og normale! Vakre, kloke, morsomme og et levende bevis på at femti er det nye tredve. Det var hinsides hyggelig og artig.🥰

Det fikk meg til å tenke på ei bok jeg leste en gang som het «Der noen kjenner mitt navn». Det var ei historie om ei slavejente, som fikk tildelt nytt navn da hun ble tvunget til å være eiendom, og tapet av identitet som fulgte med det. De vanlige folkene og de som synes du er vanlig, er de du omgir deg med over tid, har vært mest sammen med og identifiserer deg med. Det er de vanlige menneskene. For absolutt alle, uavhengig av subkulturell tilhørighet.

Sånn sett har regjeringen levert over all forventing når vi ser på alle habilitetsbruddene. De har bare fulgt opp eget løfte. Det er rett og slett Støre sin feil, for ikke bare har han vært for diplomatisk og rund i kantene på regelbokfronten, men han har altså glemt å forklare hva som skal ligge i begrepet vanlige folk sin tur i politisk kontekst for regjeringen, for det er åpenbart fort gjort å tenke at det gjelder en selv og nærmeste krets.

Støre, nå må jeg bare si det rett ut: Du kaster vekk ditt talent og dine ressurser i den rollen du er nå. Du har valgt feil rolle, ikke på grunn av manglende fagkompetanse og endringvilje, men fordi du rett og slett har andre styrker enn de som trengs i en statsministerrolle, og ikke de styrkene som trengs. Som nevnt over, er dette noe du kan stole på at en sykepleier skjønner seg på. Dersom du ønsker å endre deg i for å fylle rollen, skal du få et konkret tips. Slutt og fremstille det som om det statsrådene dine selv som avgjør om de går eller ikke når de tas med hånda i kjeksboksen, og at du er enig med dem i valget deres om det nå er det ene eller andre ut fra hva som står i mediene. Du må faktisk vise at du har myndigheten til å bestemme, at henter inn oversikten du trenger, og at du tar ansvaret som makten du er tildelt pålegger deg. Det er ditt ansvar å stå der på talerstolen og si at de må gå. Du skal være leder, og av til må en leder være helt sjef.

Sukk. Alle disse tankene kom altså av å gå pent kledd dagen derpå en ettermiddag på Grefsen. Denne walk of shame situasjonen var altså en vandring i dyp politisk analyse, og jeg havnet i den bare fordi jeg rett og slett mistet selvkontrollen. Noe jeg forøvrig har hørt rykter om at alltid er starten på den slags skjebne.

Det hadde seg slik at jeg akkurat den 31. august kjente at nå må jeg leve veldig forsiktig og rolig, og ikke gjøre noe impulsivt. Derfor kjørte jeg til Kjelsås, med Farris og Cola og klar hensikt om å kjøre hjem igjen etterpå. Det var bare det at da jeg hadde pyntet meg og sminket meg begynte det å rykke i festminnet, og i det jeg kjørte oppover Grefsenveien angret jeg som en hund på min asketiske plan. Jeg savner SÅ å leve et ubekymret sosialt liv, der jeg kan jodle salongberusede, kloke tanker sammen med like kloke mennesker. Da jeg kom inn i den vakre stuen, og fem barndomsvenninner satt med hver sitt glass franske bobler, kollapset alle gode forsetter og selvdisiplin. Jeg ble 17 år, og hadde et helt ukontrollervart behov for å være en del av gjengen.

Og så er jeg så heldig at for meg er det også slik at rause mennesker med ei ekstra seng jeg kan krype i når jeg har utferdstrang og plutselig ramler forbi, er helt vanlig. Og det har seg slik at ei av disse bor på Kjelsås, og åpnet hjemmet på impulsforespørsel fra meg. Etter forferdelig mye skravling, sen frokost og et koselig døgn, kunne jeg vandre glad og fornøyd som verdens mest vanlige menneske over Grefsen stadion og hente bilen min. Ting er ikke alltid slik de ser ut, og vanlige mennesker er rett og slett de menneskene hver enkelt av oss er vant til og omgås.

Derfor sier jeg eder alle lokalpolitikere som jobber for oss der ute i det vidstrakte demokratiske systemet vårt. Gå med rett rygg, stå på i innspurten, og kjemp for det dere tror på. Vi trenger ikke være enig i alt, men vi kan være enig i at engasjement og vilje til å jobbe for det man tror på, er noe å være stolt av. Takk for at dere tar ansvar, og lykke til i uka som kommer, og pass på at hele laget utvikler en omforent forståelse av slagordene kommunikasjonsavdelingen snekrer til dere. 🍾🥂

God valgkamp!🥳