Snøen, en gave til mannen med stor M

Mens verden fortsetter å konkurrere med helvetes forgård, har snøen fortsatt og lave ned her i det sørlige Norge. Det har fått meg til å undres litt og gruble på om snøen ikke er en slags guds gave til mannen. En slags åpenbaring til alle de mennene som vandrer rundt og er Mann med stor M i et samfunn der M’en tappes for potens og stolthet, og snart blir så liten og svekket at vi snart får nann som nyord.

Mister mannen den store M’en er det ikke lang vei til at vi faktisk utvider nann med en a, og menn er redusert til å føle seg som en nanna. Og hva er er vel det? En lettere utgave av mamma? Eller skal vi gi dem en y, så de i hvert fall kan være nanny? Det er ikke rart mange av dem føler seg truet som art etter hvert som sædbankene fylles mer og mer opp. Jeg har helt ærlig syntes det er merkelig at gatene ikke flommer over av sinte menn med bart og nysjekket prostata på mannedagen. Den forbigås jo stort sett i stillhet.

Eller jeg syntes det var rart med denne manglende kampviljen, helt til Anne Gretes stumme stjernesøstre angrep Østlandet akkurat midt i min slow living tilværelse i tettbygde strøk. Da skjønte jeg at de sitter hjemme eller er på helsestudio, og de lader opp til snøen kommer. For da strømmer dem ut, Mannfolkene. Med spader, snøskuffer, traktorer, brøytebiler og sist og aller størst, med snøfreserne sine. Fine, bråkete snøfresere.

Jeg skal ikke si at snøfresersalget går ned om det bare produseres elektriske snøfresere uten bråkete totaktsmotorer, men jeg er helt sikker på at det vil bli mindre moro å starte dem. De kravler rundt i innkjørsler og langs veiene, mens svette og snørr renner over testosteronpreget hud. De forbanner værmeldingen og strever på, men jeg tror altså at de er i sitt ess.

Brøytesjåførene kjører store maskiner til øynene er røde av tretthet om dagen. De får kjeft av allmuen og hvermannsen, men vet selv at de er vinterens helter der de sitter høyt i de brummende maskinene sine. Nå i noen hektiske, harde døgn er de helter med all makt. De vet de er navet i samfunnet, som gjør det mulig at alle andre tannhjul kan gå rundt. Til og med politiet kneler uten dem.

Muligens bortsett fra i Finnmark, for der er det uansett så utbredt med snøscootere, firhjulstrekkere og helikoptere, at de overlever litt snøfall. Og kanskje på Nesøya, for der er det mange biler i kategorien SUV har jeg sett. Særlig Land Rover og Range Rover, som jo faktisk er laget for engelske snøstormer, men også kan være fabelaktige i vinternorge.

Nå skal det sies, at jeg har hatt en Land Rover. Ikke akkurat en slik som glir inn i mengden på Nesøya vil jeg si, men den hadde høy klaring under og firehjulstrekk som koblet seg inn når det trengtes.

Åååååå som jeg elsket den bilen!!!

I juni er det tre år siden jeg kvittet meg med den, og jeg har fortsatt kjærlighetssorg. Den bilen åpnet øynene for at inni er vi like, også når vi ikke tror det. Intellektuelt sliter jeg bittelitt med å forstå disse amcarfolkene eller de som lever for å polere og skru på knotter på bilene, men etter den bilen forstår jeg dem med hjertet. Det var ren kjærlighet.

Poenget jeg egentlig ville frem til var forresten at selv i en slik bil er man ikke helt trygg. Jeg greide faktisk å kjøre meg skikkelig fast en gang. Da stod vi der da, til jeg fikk fast grunn under hjulene, måkt litt klaring under karosseriet og en tilfeldig forbipasserende lærte meg hva ordet jukking betyr i Veldrebygden. Nå mistenker jeg at de kanske har flere betydninger av ordet der også, men i dette tilfellet betyr altså ikke jukking det du tror. Uansett er det ikke tvil om at brøytemannskap og snøfresere også trengs i nabolagene på Nesøya.

Nå skal jeg rive meg løs fra mimring over gamle bilder, og sette fokus på snøen og mannen igjen. Er det egentlig noe å gruble på om snøen er en gave til mannen etter å tenkt litt over hvordan de kravler frem og koser seg med maskiner og verktøy? Gjerne i klær utviklet for polferd sammen med Børge Ousland og Paul Nicklen?

Etter å ha grublet ei uke på dette, mener jeg at svaret er soleklart. De elsker det! De bare vet det ikke selv.

Det forvirrende her er mannens kommunikasjon rundt saken. De uttrykker rett og slett ikke noe glede over at de skal kose seg i snøkavet. Det er tunge sukk, klaging, krav om frikjøp fra alt husarbeid resten av året, og ikke minst en slags martyraktig utstråling de formidler.

Der vi kvinner har levd med et krav og forventing om unødvendig lidelse i århundrer, for å betale for vår bibelske arv etter Evas syndefall, kan det virke som om menns gudommelige arv oppleves å være en slags påtvungen og veldig urettferdig Sisyfos-rolle bak snøskuffa. En maskulin utgave av kos med misnøye, tenker jeg.

Mange av dem går til og med hen og pådrar seg hjertetrøbbel midt i snømåkinga. Sikkert bare for å få sympati kan man tro, selv om det selvfølgelig faktisk også er fysiologisk. Undres på om ikke T. Wyller og fløyen i FHI som elsker psykosomatikk, burde kikket litt på holdningene og livshistoriene til disse karene. Sjekket om de er ensomme før de drar på seg hjertesymptomer for eksempel? De har jo forsket hardt på kvinner med fatigue og konkludert en gang for alle, og det er virkelig på tide at de vier mannen litt oppmerksomhet.

Den snømåkende mannen, som kjemper tappert på hver sin lille flekk av et kongerike hver eneste vinter.

Jeg har nå gjennomskuet Mannen, og mener bestemt at ingen kvinner der ute skal la seg lure til å servere ekstra boller og kakao fordi de synes synd på gubbene sine som må måke snø. Boller og kakao skal serveres med kjærlighet, ikke degraderes til sympatiservering. Det er nesten like ille som sympatisex det, og det vil vi ikke ha noe av!

Selv har jeg nemlig måket terrassene mine, og lagd en fin vei inn til kajakken og sykkelen min i dag. Jeg kan oppsummere kort; god trening både for rygg, mage, skuldre, armer, sete og lår, kardio trening samtidig, tilfredstillende, VELDIG synlig for alle andre og definitivt noe som gir godt humør. Jeg er veldig fornøyd!

Nå har jeg selvfølgelig ikke fløyet ut og inn og pest over hvert snøkorn når det har falt og lekt Sisyfos, men brukt kvinnelist, hatt is i magan og sett an værmeldingen. Nå har jeg visst hele uka at det skulle bli behagelig mildt noen timer før regnet kommer i dag. Ikke noe stress, bare kos og trening. La snøen falle til den er ferdig, med mindre du tjener penger på å brøyte veier. Eller er mann.

Det er jo viden kjent, og opplest og vedtatt, at menn ikke er født med samme kommunikative strukturer som kvinner, og at de har vanskelig for å uttrykke og snakke om følelser. Jeg tror det er derfor de akker og oier seg litt når det snør. De er ikke i kontakt med sin indre glede og selvtilfredshet over å kunne være mann blant menn, og at de får redde samfunnet, sin kvinne og sine barn fra den sikre sultedød bak snøfonna. De kjenner faktisk ikke igjen sin indre urmann, selv når de endelig får muligheten til å bokstavelig talt grave ham frem.

Er du en mann med tendens til å klage om dagen, husk at du alternativt kan finne deg ei kjerring som er fra Innlandet. De kan både måke og kjøre på vinterføre. Alternativt er det fole praktisk med en SUV, da kan du måke når det passer deg. Du kommer deg ut av gårdsplassen uansett. Men tenk deg godt om før du bytter ut det du har, for du trenger denne trimmen og tilfredsheten. Urmannen trenger å få luftet seg!

Jeg skal legge inn et lite forbehold om at det muligens bare er at jeg liker å gå rundt og se at menn måker snø, og at jeg faktisk setter stor pris på dyktige, trofaste brøytemannskaper. Kanskje jeg faktisk bare projiserer min egen tilfredshet over på sliterne? Jeg tror ikke det, her er det dobbel glede kan man si. Menn er fornøyd og jeg er fornøyd.

Derfor foreslår jeg helt og holdent, ærlig og redelig at vi går ut på terrassene og gir applaus til alle som måker om dagen. De fortjener det like mye som vi sykepleierne fortjener applaus når det er pandemi.

Siden jeg syntes det var tull med applaus og ikke rene penger da det var pandemi, har jeg selv valgt å ikke stå på terrassen å klappe. Jeg setter likevel virkelig stor pris på brøytemannskapet nå om dagen, og har all respekt for de som generelt jobber med transport når snøen laver ned.

Det er virkelig vinterens helter.