Var Erna og Sindre på reinsdyrsjakt, og kan det velte den norske frontfagsmodellen?

Etter en liten kikk på dagens nyheter sitter jeg nå og venter på at vi får saftige bilder av Erna og Sindre på reinsdyrjakt, smilende foran et sjøfly Norsk industri har finansiert. Mens jeg venter på avsløringene, forteller jeg like gjerne hel plottet selv.

Hun på en etterlengtet pause i sin statsministergjerning, mens han faktisk bare er på en faglig tur i regi av sine arbeidsgiver. For å gjøre turen riktig så spiselig i forhold til skattereglene, hadde Stein og Sindre invitert inn noen industritopper. Dermed kan turen kan skrives av som representasjonsoppdrag.

Tilfeldigvis viser det seg at disse industritoppene er direktører og konsernsjefer innen en industri som akkurat da hadde en vinn eller «bunnlinja forsvinn» situasjon, fordi regjeringen jobbet med et nytt regelverk og nye forskrifter. Erna har selvfølgelig ikke sagt noe til Sindre om at de jobber med dette, for de er nøye på og være generiske når de diskuterer næringslivspolitikk over frokostbordet. De diskuterer faktisk næringspolitikk på et metanivå bare langtidssgifte kan greie. er ordene nesten er overflødige og halve setninger sier alt.

Erna visste selvfølgelig ikke noe om disse næringslivstoppene før sjøflyet skvalpet ned på vannet foran henne, der hun satt med en sunn smoothie og hemmeligstemplede utredningspapirer relatert den industriaktuelle saken. En statsminister har som kjent aldri helt fri og er alltid i tjeneste, om det nå er reinsdyrjakt eller sushiselskap. Da de smilende og forventningsfulle kom klatrende ned fra sjøflyet i kamuflasjefargede nikkerser med strikkastrømper til, var hun dermed fanget. Hun skjønte ikke hva som skjedde,ø før flyet pisket over vannflaten igjen og seilte opp mot den blå augusthimmelen.

Hun tok det som en kvinne og statsminister gjør. Var høflig, dannet og akkurat passe avmålt, mens hun lyttet til samtaler og bekymringer industrien hadde på den tiden, og drakk de avstemte vinene til godt tilberedt reinsdyrfilet. På Hardangervidda koker de ikke indrefileten slik de gjør på den nordlige vidda vår.

Papirene lå trygt på sovealkoven hennes, som kun Sindre hadde tilgang til. De lå i en ulåst koffert, men Erna hadde sagt med streng stemme at han ikke kunne lese dem. Ytterligere tiltak ville kunne ses som et brudd på tilliten mellom mann og kone, og det ville de ikke ha noe av. Den tilliten er hellig, for den er forseglet og velsignet av Gud selv i hans eget hus. Og Sindre kikket ikke.

Resten av historien er selvfølgelig kjent. Sindre gjorde en del feil her. Han skulle nok fortalt sin kone om de andre gjestene, selv om han selvfølgelig ikke ante noe om at det de jobbet med i regjering var relevant for samtalene rundt bordet og rifle-oljing denne helgen.

Norsk industri går så det griner etter denne turen. Det skulle bare mangle Høyre er industriens parti, og industrien skal være oljet når en blå regjering har hatt makten. Det er velgernes krav

Det store problemet nå er først og fremst at fagforeningene har oppdaget av arbeidernes andel av overskuddet til bedriftene har sunket mer og mer og de siste årene. Det er et problem for landet og nasjonen, fordi det betyr at en gammel, uskreven kontrakt mellom eierne og arbeiderne brytes. Det skal fagforeningene gjøre noe med i 2024.

Ikke det at det ville vært et problem for landet om noen industriarbeidere får økt lønn, og at eierne får litt mindre formue å skatte av. Industriarbeidere er ikke lenger en så stor gruppe at det vil skape nevneverdig inflasjonspress, og det at de får mer å rutte med når firmaet er går godt er ikke et brudd på en allmenne rettferdighetsfølelsen. Jeg ser også for meg at det må være med litt tungt hjerte de rike finner frem flytteeskene for å pakke ned nips og glass rullet i silkepapir, mens selve identiteten som nordmann må ofres på rikdom mens alter. Jeg har flyttet helt fra Brumunddal til Asker, og det er krevende å flytte til en helt ny kultur.

VIL FRONTFAGSMODELLEN OVERLEVE DEN GODE DYRTIDEN MED LAV KRONEKURS?

Problemet med industriarbeidernes forventning om å få sin prosentvise del av kaka i denne lystelige pengegaloppen, er at vi i Norge har frontfagsmodellen. Frontfagsmodellen er nydelig i tøffe tider når industrien harker og puster, og fabrikkene sliter med sitt bidrag til BNP. Faktisk er den en av de virkelig gode modellene vi arver fra et langvarig sosialdemokratisk styresett, og vi kan takke den for at Norge frem til nå har greid å holde et økonomisk klasseskille noenlunde i sjakk. Det har jeg lært mer enn en gang, og det er selve kjernen i sykepleiernes moderate lønn her på jorden.

Faktisk lærte jeg om dette allerede på videregående. Jeg fikk til og med meg at alle ikke kan være rike i et samfunn, fordi det vil føre til inflasjon og dyrtid. Sosialistisk som jeg er av natur ble jeg sykepleier, og kunne fra moderasjonens livsvilkår. Jeg hadde egentlig forventet en dyrtid for mange år siden, og har vært litt overrasket det voldsomme forbruket blant allmuen. Siden jeg har hatt mer enn nok med å ta pulsen på hedmarkinger, fikk jeg ikke helt føling med den internasjonale trenden der vi heller flyttet produksjonen til de som allerede var fattige. Da kunne vårt land på en måte bare være et rikt kvartal i den globale fordelingen av goder. Faktisk er jeg fortsatt overrasket hver gang jeg handler klær, over hvor billig alt er blitt.

Problemet nå er at det går så godt med det meste av norsk industri, og siden vi har flere tiår bak oss med effektivisering og teknologisk utvikling at færre arbeidere kan bidra til større oversukk, blir det også færre arbeidere å dele andelen av overskuddet på. Det vil gi ei solid lønnsøkning for sliterne på golvet, og det hadde de sikkert fortjent. Vi skal gi og ta og dele på gevinsten, er en rettferdig norsk tradisjon.

Men siden frontfagsmodellen er slik at sliternes økonomiske suksess avgjør hvor mye lønnsveksten blir på alle andre områder i næringslivet, vil det være en katastrofe om større andel av overskuddet tilfaller arbeiderne! Da vil lønnsveksten blant sykepleiere og lærere og alle andre ansatte i sykehus, staten og kommuner øke cirka tilsvarende. Og da snakker vi om mange arbeidsfolk! Virkelig mange! Mange av dem er slitere, men lønnsgapet til hvitsnippene kommer jo ikke til å krympe, så de skal med de også.

Det vil drive inflasjonen rett til værs, fordi da får folk råd til å kjøpe mer mat og klær igjen, sløse med strømmen og skifte ut bilen som nå snart går på fjerde året. Det kommer ikke til å gå.

Vi snakker altså her om høy risiko for fortsatt høy inflasjon og med det økende rente. Og ikke minst enda større behov for vekst i offentlige budsjetter, som dekker de offentlig ansattes lønn. Fortsetter vi slik må vi faktisk begynne å ta innover statsbudsjettet at staten også må finne frem nisselua, med fullt fokus på hva som er nødvendig å prioritere. Uten plass noe jålete fiksfakseri som kan løfte frem den norske se stats rikdom. Vi må faktisk prioritere kjipe bygg som sykehus og sykehjem fremfor nydelige bygg der kunst og kultur vises frem, og flikke på veinettet vi har fremfor å bruke milliarder på tunneler for biler og vpter, fordi vi må betale folk for å utføre oppgavene vi trenger i samfunnet. Betale de folkene som ikke kan skjæres vekk. Og de stakkars lederne må i hvert fall få mer lønn for å styre en skokk velskodde arbeidsfolk.

På toppen av det hele vil et godt lønnsoppgjør føre til at grunnbeløpet i NAV økes mer, og med det gi naverne direkte romslig lommebok. Er det noe som er opplest og vedtatt fra regjeringens side, er det at økte stønader og trygder er umulig fordi det vil være inflasjonsdrivende. Og jeg er selvfølgelig helt enig, takke meg til at stønadene er så rause at folk som ikke står opp morran kan sitter der i en lun og varm kåk, mens de fråtser i god mat. Det vil jo bare gi mer overvekt, som igjen gir mer overskudd til matbaronene. For ikke å snakke om økt behov for helsetjenester, som igjen vil øke knirkingen i vårt fantastiske helsesystems sammenføyning.

Dette kan jo ikke tillates og der har staten, og med det samfunnet, og aksjonærene en sammenfallende interesse. Derfor tror jeg sterke krefter, virkelig sterke krefter, vil sørge for at de som eier kaka fortsatt får de største bitene etter årets lønnsoppgjør, selv om fagforeningen skulle slåss og streike, ende opp til megling, takke ja til smuler og skryte av seieren mens smulene strøs ut over sliterne. Resten av røkla har ikke reell forhandlingrett, og vakante stillinger fortsetter og gi førstelinjelederne grå hår.

Dette er min forventning om dagen, og jeg vet ikke nok om frontfagsmodellen til å vite om den tross alt er klar for revidering eller om den vil fortsette å være en del av vår gyldne arv. De siste årene har jeg ikke inntrykk av at den utjevnende effekten fortsatt er til stede. Den oppleves mer som en bremse for å hindre at allmuen kan kreve mer, mens det da selvfølgelig blir mer å fordele på de som ikke er helt en del av massene. Helt uavhengig av om Erna var fanget på vidda, og hørte mange gode poenger over rifleflikkinga.

Derfor venter jeg i spenning på om Sindre i virkeligheten greide å gjøre noen sprell der ut i naturen, og med litt mindre spenning på årets lønnsoppgjør. Nå er jeg ikke siviløkonom, noe som er ganske flaut egentlig, men jeg tror jeg er rimelig på nett med analysen min her. Tiden vil vise.

Mens vi venter, fortsetter jeg heller å drømme om å gå på Hardangervidda selv, og om jeg får oppleve mine store drøm om æ få se en flokk med ville reinsdyr feie over terrenget.

Jeg vet ikke om det er mulig, men om det er noen reinsdyrjaktlag som driver med veldedighhet og tar med seg jomfruer totalt uten makt og bare i nød som observatør på en av postene, melder jeg meg veldig gjerne frivillig!