Velkommen

Femti år og jeg er bokstavelig talt i gang med med å ferdigstille opprydning av Del 2 av livet, mens jeg forbereder meg til å seile gjennom Del 3 på vei mot solnedgangen.

Del 3 av livet starter med en real nedtur, som jeg har snudd til en lang campervan tur. Nå gleder jeg meg til å se hva hva som skjer videre, for mitt liv bruker å bli litt annerledes enn jeg planlegger. Dette blir spennende!

Jeg elsker solnedganger, og blir aldri lei av solnedgangs-lyset, om det nå er i skogen, på fjellet, ved havet eller i byen. Lyset som aldri er det samme, og veksler fra mildt og snilt til en magisk eksplosjon av farger. Et lys jeg stadig forsøker å fange det, selv om jeg aldri får fanget det godt nok. Kanskje jeg en dag får et superkamera og lærer å bruke det, og får fanget det jeg vil fange. Da blir jeg lykkelig da!

Denne solnedgangen er den mest uventede og spektakulære jeg har opplevd. Jeg hadde ligget i telt ei uke på Vega og hatt glede av solnedgangen rett i havet hver dag skyene tillot det, og flyttet meg til andre siden av øya da det ble for folksomt der jeg lå. Jeg ventet derfor en «vanlig» solnedgang, men dette var siste kvelden min og naturen ville ta skikkelig farvel. Der ute går det et uvær hvor lynet gnistret og regnbuens strålte, på et magisk, rosa lerret.

Noen ganger føles livet likt det denne stien gjorde for meg som har høydeskrekk.

Akkurat nå må jeg unngå for mye folk, for jeg er i rehabilitering etter Long covid og før det senfølger etter en hjernerystelse, som legen kalte en organisk hjerneskade. Derfor sitter jeg med alt for mye ord og tanker jeg ikke delt i det daglige. Jeg kommer til å skrive en del om helse, for det gikk 22 måneder før jeg møtte en i helsevesenet som tydelig viste at han kjente igjen symptomene og historien min. To år og to måneder før jeg møtte en lege som også gjorde det. Frem til da har jeg lett og søkt for å prøve og forstå hva som skjedde med meg, og ikke minst prøvd å finne ut hva jeg skulle gjøre for og bli frisk.

I to perioder var jeg sikker på at jeg var døende, og hvem vet, kanskje ville sittet her og spikket på regien av min egen begravelse fortsatt, om jeg ikke hadde funnet andre på nett som opplevde det samme som meg. Det ville for så vidt vært litt ulikt meg, men er det noe jeg kan oppsummere de siste to årene med, er det «dette er ulikt meg og min kropp».

Kanske kan noen andre finne inspirasjonen de trenger, og hvor de skal lete for å forstå, om jeg deler mine erfaringer. For følgende bilde illustrerer veldig godt hvordan jeg har følt stien min har vært de siste 2,5 årene.

Del 1 av livet har jeg brukt til barndom og ungdomstid.

Del 2 gikk med til å fostre opp to sønner, for det meste alene om ansvaret. Nå er de to flotte, unge menn, men som bare trenger meg av og til.

I tillegg har jeg i Del 2 vært i en evig jakt på balansen mellom aktivitet og hvile, hvor en viktig del av hvilekonseptet er å være ute, trene og å drive med hobbyer. Målet har vært å maksimere livsgnist og livsglede, på lavbudsjett. En uungåelig konsekvens av å bli alenemor med sykepleierlønn.

Dette er jeg faktisk blitt ganske god på! Jeg er litt oppgitt og til tider ikke lite provosert, når jeg ser hvor dyrt og spektakulært veien til lykke fremstilles i Norge. Av og til virker det ikke er måte på til utstyr, investeringer og destinasjoner som skal til, før du kan rette ryggen og bli møtt med respekt for det du driver med og kan være fornøyd. Det er jo slik at respekt avler stolthet og disrespekt avler skam,. Er det noe som stenger lyset til positive følelser og lykke, er det skam.

Stolthet er derfor noe jeg tillater meg å føle hver gang jeg er fornøyd med noe jeg har gjort eller mestret som har vært utfordrende for meg. Tilfredshet er noe jeg kjenner når jeg har hatt en fin stund og gjort noe jeg er fornøyd med. Dersom det ikke er noen der til å speile min opplevelse, speiler jeg meg i mitt eget speilbilde og møter mitt eget blikk.

For eksempel har jeg ekstrem glede av denne kajakken, som nå er oppskrapet og bulkete etter utallige turer rundt omkring. Jeg har dog stort sett sluttet å ta den med for å padle med fremmede, for den er blitt treg og er tung og fremkaller stadig skrå blikk og kommentarer. Likevel gir den meg fortsatt utrolig mange fine opplevelser sommer som vinter, på silkeføre og når det blåser friskt og er bølger. Bulkene gjør den litt dårligere og padle og bølgene vanskeligere skal jeg være ærlig, men inntil videre er det denne jeg har. Den heter Hun.

I mangel av et speil duger et selfie kamera, men det er nok ingen som tror meg når jeg påstår at det er derfor jeg har brukt førtiss-årene på å ta veldig mange selfies. Dette høres ut som enda en variant av nåtidens narsissistiske selvfokus, men jeg snakker om å møte min egen selvrespekt, tilfredshet, stolthet og mestring i speilet. Vi trenger alle og speiles på det vi gjør, og det er ikke alltid vi kan bli speilet på det som er viktig for oss av de vi omgås.

Jeg håper at det jeg deler av mine opplevelser kan inspirere deg, slik jeg blir inspirert av andre. I juni fikk jeg for eksempel ei ukestort sett helt alene, på ei øy utenfor Grebbestad. Jeg følte jeg var på skikkelig eventyr, men sannheten er at jeg bare hadde padlet ca 1 km fra parkeringsplassen ut til denne øya. Campen min lå derimot slik til at jeg så utover mot havet, og slett ikke fastlandet.

Da jeg gikk tom for kaffe, padlet jeg inn til Grebbestad, og gikk litt amok i butikken. Da endte jeg med tapas og donuts til boblene og ankerdrammen der jeg satt på svaberget og drakk solen ned siste kvelden på tur. Det er de beste donutsene jeg har spist! Jeg hadde ikke vært mer fornøyd om jeg hadde vært i stand til å padle ei mil til campen, og den tilfeldigvis lå på Grønland. Selv om det også hadde vært stas.

Jeg er av natur en livsnyter med et lite Pippi Langstrømpe syndrom, og har bestemt meg for at jeg selv om jeg ikke enda har skjønt hvordan jeg skal feste sikkerhetsselen i livets berg og dalbane, så skal jeg ha det bra. Jeg skal skape gode øyeblikk uansett om jeg snubler litt innimellom, har litt uflaks av og til, eller bare begynner å kjede meg på toppen av en eller annen høyde. Det er et sentralt livsmotto jeg har hatt de siste 30 årene.

Del 3 av livet mitt er ganske åpen foreløpig. Jeg har fått beskjed om at jeg blir frisk, men ingen vet når. Jeg har mulig flyttet og tømt huset mitt hvor jeg har bodd i tyve år. Flyttet inn i ei leilighet på et helt nytt sted, jeg vet ikke hva jeg kan jobbe med i fremtiden og hvorvidt jeg blir helt frisk igjen eller ikke. Likevel føler jeg verden har uendelig med muligheter og spennende mennesker jeg kommer til å bli kjent med, og jeg gleder meg ofte til å se hva som skjer. Kanskje er det effekten av å ha har erfart hvordan det er å tro jeg er døende, og når jeg ikke følte meg døende justerte jeg i blanding av optimisme dystopisk pragmatisme forventningene til å ha ei fremtid som halvdød levende.

Jeg er generelt elendig på rutiner og forutsigbarhet, og elsker situasjoner der jeg ikke har helt kontroll på hva som er bak neste sving. Det gjør vondt og bli kastet ut av togvogna man sitter i, men det kan jo hende at det er ei enda bedre vogn man klatrer opp i igjen.

For eksempel kan den inneholde en blogg. Blogge skulle jeg aldri gjøre, for har aldri fulgt en eneste blogg og skjønner ikke poenget med dem. Dessuten lever jeg et veldig enkelt liv som for det meste er rimelig kjedelig, og hvor jeg se det fine med der jeg er og det jeg gjør Kanskje er nettopp det noe jeg kan blogge om, og derfor ønsker jeg nå velkommen på bli med på reisen videre. Jeg skal bare bli stand til å klatre opp i neste vogn først, så vi får begynne der.